Raven’s Gate

"Raven's Gate (The Gatekeepers)" av Anthony HorowitzTittel: Raven’s Gate
Forfatter: Anthony Horowitz
Serie: The Power of Five#1
Sider: 283
Sjanger: Paranormal
Terningkast: #5

When Matt Freeman gets into trouble with the police, he’s sent to be fostered in Yorkshire. It’s not long before he senses there’s something wrong with his guardian, and the entire village.

Then Matt learns about the Old Ones and begins to understand just how he is different. But no one will believe him, and no one can help.

Denne serien har jeg egentlig visst om veldig lenge, men jeg har hatt så mye annet å lese så de kom på ventelista. Men da jeg endelig tok meg tiden til å sjekke ut bøkene, synes jeg at de så veldig spennende ut. Jeg bestemte meg for å kjøpe de, men jeg måtte ha en spesiell utgave. Bildet av coveret i høyre hjørne synes jeg så så kult ut. Jeg bare elsker det. Resten av serien også, så jeg måtte bare kjøpe alle sammen.

Boka handler om Matt, en 14 år gammel gutt, som kommer i trøbbel etter å ha brutt seg inn i et varehus sammen med en «venn». Matt er ikke akkurat et englebarn, å har kommet i trøbbel før også. Foreldrene hans døde i en bilulykke da han var liten, og han har bodd med tanten sin, Gwenda, og kjæresten hennes. Gwenda, og noen andre bestemmer seg for at Matt skal bli sendt til Lesser Malling, med hans nye verge Mrs. Deverill. Mrs. Deverill bor på en gård, og Matt blir tvunget til å jobbe. Men noe helt annet forgår også på gården. Faktisk over hele Lesser Malling, og Matt har havnet midt oppi det.

Five Gatekeepers
One Force Against Evil

Man skjønner at Matt ikke er en helt vanlig tenåring. Han har en ganske dyster fortid, men jeg synes Horowitz klarer å fortelle om den fortiden veldig bra. Man får vite mer og mer utover i boka. Matt har noen hemmeligheter, og de avsløres litt etter litt. Han vet selv at han er spesiell.
Matt har et dilemma helt på starten av boka. Han har ganske mange problemer som er lett gjenkjennelige for ungdom, og derfor er det veldig gøy å lese om ham.

Selv om det ikke er en så stor bok, synes jeg at Anthony Horowitz har fått med veldig mye. Boka er spennende hele tiden. Etter hvert skjønner man at det er noe galt i Lesser Malling. Man skjønner også at det er noe rart med Mrs. Derverill.
Det er veldig mange spørsmål man for etter hvert som man leser. Horowitz har klart å besvare spørsmålene gjennom teksten veldig bra. Man får ikke vite alt med en gang. Det kommer litt etter litt.

Boka var såpass spennende at jeg må bare start på andre bok med en gang! Andre bok heter Dark Star.


(Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla)

Ses vi nästa helg?

Nu är det bara en vecka kvar tills bokmässan här i Jönköping drar igång. Jag kommer självklart vara där! Någon mer som ska dit? :)Här kan ni se vilka utställare som kommer finnas på plats: … …
(Blogginnlegget er hentet fra The Ponkissons)

Min barndoms reise i litteraturen – Reiselitteratur for barn

Det er liten tvil om at det man eksponeres for som barn er avgjørende for hvem man blir som voksen. Nettopp derfor er introduksjonen av bøker, ideer, idealer og drømmer en måte å forme et menneske på. Ikke bare handler det om å skape forståelse, men også om å pirre nysgjerrigheten etter å utforske verden. […] …
(Blogginnlegget er hentet fra bokmerker.org)

Øyeblikk fra en kvinne som går sine egne veier

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo Gyldendal, 2013 Fra en ung jente med barn utenfor ekteskapet, til en sterk kvinne som ble forfatteren. Via et anstrengende ekteskap, skilsmisse, menn, en verden stadig i endring og en mor med kreft. Dette er mitt første møte med Herbjørg Wassmo. Hun er en forfatter jeg ikke har noe annet […]
(Blogginnlegget er hentet fra Tulleruska's World)

Om finheter, herr Olsen og The Phantom Tollbooth =D

Heisann! Det er sol!!! Og det er fredag og da en fredag der jeg har tenkt meg til botannisk hage for å tegne og fotografere i vei siden det er en fin dag for sånt i dag. Dessuten har jeg tenkt å spise sjokoladeis utenfor Oslo S på den trappa der og deretter dra på kino og se Rio 2. Og jeg kunne valgt noe langt mer sofistikert selvfølgelig, men Kristin Chenoweth. I originalversjonen av Rio 2 som er den versjonen jeg skal se har Kristin Chenoweth stemmen til en karakter og så har jeg hørt en sang hun synger i Rio 2 som var awesome og da var det gjort liksom. Anmeldelse kommer på mandag. Jeg ser forresten veldig mye film for tiden, men det er jo en fin ting å bruke påsken til. Det og å lese <3

Jeg har for øvrig oppdaget en ny musikal nå, «Bridges of Madison County». I utgangspunktet er «Bridges of Madison County» en bok jeg ikke har lest og en film jeg ikke har sett og nå er det en musikal jeg egentlig vet veldig lite om utenom at Jason Robert Brown har skrevet musikken og tekstene og at jeg derfor måtte lytte til musikken når den dukket opp på Spotify pga. Jason Robert Brown. Litt i stil med hvordan Kristin Chenoweth og Idina Menzel er navn som automatisk gjør meg interessert i noe siden jeg er veldig glad i Wicked så har «ny musikal som involverer Jason Robert Brown» litt den samme effekten. Ja, jeg er musikaloman. Ja, jeg elsker å være det.

Anyway, «Bridges of Madison County»-musikalen har en sang som jeg har fått veldig sansen for og nå skal poste:

Denne sangen heter «Temporarily lost» og jeg er veldig fascinert av melodien for den er så mystisk og interessant. Og jeg tror dette er en av de musikalsangene som er minst like lett å like for musikalskeptikere for der noen musikalsanger er så typisk musikal at det nesten blir litt i overkant så er denne mer utypisk, mer spesiell og med en slags intensitet under overflaten som jeg finner pirrende. Og så forteller den likevel en historie slik musikalsanger jo skal gjøre og ja, denne sangen er innmari fin.

Ellers så prøver jeg å skrive for tiden og det varierer veldig fra dag til dag hvordan det går, men i går gikk det veldig fint. Jeg har funnet en barnebokkonkurranse som har frist 1. juni der man praktisk nok kan sende inn via mail (yes!) og har nå startet flere forsøk før jeg i forigårs startet på noe som jeg for øyeblikket har ganske stor tro på. Og det gjenstår jo å se hvor lenge det varer siden jeg ikke har kommet særlig langt, men jeg satser på at det vil fortsette. Her er i alle fall et veldig kort utdrag (og hvis noen kjenner noe igjen her så er det fordi jeg tidligere har postet en novelle om herr Olsen og familien hans, en novelle som ikke lenger er å finne på bloggen min siden jeg sendte den inn til en novellekonkurranse der den ikke falt i smak, men det var verdt et forsøk) og det introduserer herr Olsen. Barnebok-ideen jeg prøver å skrive for tiden handler nemlig om familien Olsen og alt som skjer når det flytter feer inn i kjøleskapet deres:

Herr Olsen, Paul Jeremias Olsen for å være helt presis inntil fingerspissene, jobbet på et kontor. Nøyaktig hva han gjorde på det kontoret var det ingen som forsto seg helt på, minst av alt herr Olsen selv, men han visste i alle fall at det gikk en hel del tid til kaffemaskinen og været. Kaffemaskinen fordi den åpenbart hadde et mål om å gjøre livet surt for herr Olsen med å klikke stadig vekk. Været fordi det var det mest brukte samtaleemnet blant herr kollegaene på kontoret der herr Olsen jobbet. De kunne prate om været i timevis, det var en evig karusell.

«Så, fint vær i dag, er det ikke?» kunne en si og så kunne en annen nikke og en tredje deklamere «å være eller ikke være» og bare de fem ordene av monologen fordi det var de han kunne før de andre smålo litt for seg selv. Så ville herr Olsen legge til et «bare synd det er litt småkjølig i skyggen» og så ville de andre nikke dystert før de gikk tilbake til datamaskinene sine og prøvde å gjøre noe fornuftig noen minutter.

Eller så kunne en klage over været og så kunne de andre sukke videre og så kunne det ende opp i at en av dem sa et «men det kunne vært verre» fulgt av smiling fra alle kollegaene før herr Olsen kom med et «bare synd det ikke er mer sommerlig vær siden det tross alt er juni» og det ble litt mer klaging igjen.

Ut i fra dette kan vi trekke den konklusjon at herr Olsen, i tillegg til å være en forholdsvis tynn og hengslete mann med hår som han pleide å gjemme under en sixpence stadig vekk siden han ikke likte dets utvikling i retning av å være forholdsvis tynt fremfor den tykke blonde manken han hadde hatt i sin ungdom, var opptatt av kaffemaskiner og været. Og at han hva angikk været var veldig flink til å tenke negativt. Herr Olsen var egentlig ganske flink til å være optimist ellers, men når det gjaldt været så han svart på ting. Været var hans kryptonitt om man kan si det sånt.

Herr Olsen brukte for øvrig kjøleskapet mest til å finne frem pålegg for visst var det fru Olsen som hovedsakelig fungerte som kokk i familien Olsens ringe bolig, men han var sabla god på brødskiver med ymse varianter av syltetøy. Det kunne ingen ta fra ham.

Og nå kan det tenkes at dette innlegget er langt nok i massevis, men det skal bli bittelitt lenger siden jeg har lest «The Phantom Tollbooth» og den er nødt til å anmeldes siden den var vidunderlig. Så nå kommer en anmeldelse av den og så kommer neste innlegg på mandag. Vi bables!

The Phantom Tollbooth av Norton Juster

Det er en del bøker som jeg hører om fordi jeg har fått inntrykk av at de andre steder er skikkelige klassikere. Og det var litt sånn med «The Phantom Tollbooth» av Norton Juster og så fant jeg den til rundt 60 norske kroner til Kindle-en min og da lastet jeg den jo ned og nå har jeg lest den og kan konkludere med at denne boka er fin! Ikke bare det, dette er en bok som er som skapt for alle som elsker ord og med andre ord en ganske ypperlig bok for meg J

Det handler om Milo, en ung gutt som syns livet er tomt, kjedelig og meningsløst og ikke ser poenget i å gjøre noe som helst. Så får han en pakke med en tollstasjon i posten som han kjører gjennom med en lekebil i passelig størrelse for ham og havner i en annen verden der han møter mange rare folk og lærer mye interessant. Og så er litt av moralen på mange måter at det finnes så mange fascinerende figurer og måter å betrakte verden at det egentlig burde være totalt impossibelt å kjede seg og det er en moral jeg kan skrive under på. For det er alltid noe å gjøre, man kan lese, skrive, se film, spille tv-spill, tegne eller bare sitte på balkonger og gjøre absolutt ingenting og verden er et eventyr der alle dager muligens kan inneholde noe nytt og magisk som gjør ting fortryllende. Og uten å si for mye mer om plottet i «The Phantom Tollbooth» så er essensen i alt sammen sånn jeg ser det at denne boka minner deg på hvor lekende elegant en bok kan være. Uansett om det ikke er noe jeg hadde glemt er det likevel en fin ting å bli minnet om.

Jeg likte denne boka veldig godt. På mange måter minner den meg en del om «Alice i Eventyrland», men jeg liker «Phantom Tollbooth» best av de to. Og det som gjør denne boka så fin er stemningen, hvordan rare karakterer og merkelige steder og slikt egentlig er viktigere enn akkurat hva som skjer, noe som her fungerer veldig fint. Dessuten er dette en kreativ bok, en artig bok og en bok som inspirerer, sånn i tillegg til at den viser det fascinerende ved å lære nye ting som man ikke visste fra før.

Og det er ingen perfekt bok, den er mer en sånn bok som jeg vil sammenlikne med å spise grøt, lettfordøyelig og smakfull, men ikke virkelig mettende. Jeg syns også at ting kunne vært skildret mer detaljert, på samme tid som det fungerer godt slik det er også. Til tross for at det altså er ting som kunne vært bedre er likevel hovedinntrykket særdeles positivt. Såpass positivt faktisk at jeg gir terningkast 5 og anbefaler denne boka på det sterkeste. Og er du enda ikke overbevist skal jeg nå sitere litt i vei for denne boka er virkelig en verbal gullgruve:

?Have you ever heard the wonderful silence just before the dawn? Or the quiet and calm just as a storm ends? Or perhaps you know the silence when you haven’t the answer to a question you’ve been asked, or the hush of a country road at night, or the expectant pause of a room full of people when someone is just about to speak, or, most beautiful of all, the moment after the door closes and you’re alone in the whole house? Each one is different, you know, and all very beautiful if you listen carefully.?

*

?The only thing you can do easily is be wrong, and that’s hardly worth the effort.?

*

?So many things are possible just as long as you don’t know they’re impossible.?

(<3)

*

?You may not see it now,» said the Princess of Pure Reason, looking knowingly at Milo’s puzzled face, «but whatever we learn has a purpose and whatever we do affects everything and everyone else, if even in the tiniest way. Why, when a housefly flaps his wings, a breeze goes round the world; when a speck of dust falls to the ground, the entire planet weighs a little more; and when you stamp your foot, the earth moves slightly off its course. Whenever you laugh, gladness spreads like the ripples in the pond; and whenever you’re sad, no one anywhere can be really happy. And it’s much the same thing with knowledge, for whenever you learn something new, the whole world becomes that much richer.?

*

?Whether or not you find your own way, you’re bound to find some way. If you happen to find my way, please return it, as it was lost years ago. I imagine by now it’s quite rusty.?

(Ååå, så brilliant og artig. Ordspill og sånt ftw <3)

*

?I never knew words could be so confusing,» Milo said to Tock as he bent down to scratch the dog’s ear.
«Only when you use a lot to say a little,» answered Tock.
Milo thought this was quite the wisest thing he’d heard all day.?

*

?We’re right here on this very spot. Besides, being lost is never a matter of not knowing where you are; it’s a matter of not knowing where you aren’t – and I don’t care at all about where I’m not.?

* …
(Blogginnlegget er hentet fra Akima Montgomery)

Påskekos!

Koser meg med litt mørk sjokolade med havsalt og Pekan, og boken Kronprinsen av Alexandra Beverfjord
 


I en stille og iskald februarmåned rystes Norges hovedstad av et bestialsk dobbeltdrap. Ofrene er et par som har funnet hverandre på tvers av etniske skillelinjer. Det viser seg at dette bare er starten på noe langt verre, og ting tyder på at sterke nynazistiske nettverk har gjenoppstått.
Vi følger reporterteamet Joakim Lund Jarner og Agnes Lea gjennom tre intense døgn i deres jakt på gåtens løsning. Med seg har de fotografen og hackeren Isa Eng, som viser de to veien inn til en mørk underverden hvor nazister og antinazister gjennom flere tiår har ført en brutal krig uten at myndigheter eller politiet har grepet inn.
Samtidig plages Joakim Lund Jarner av drømmer om sin avdøde søster, Iben, som ble funnet hengt i skogen da hun var 16 år. Men begikk hun virkelig selvmord den gangen?


(Blogginnlegget er hentet fra Lenes bok og hverdagsblogg)

Du tilhører meg – Penny Hancock

av Lene Sulusnes «Du tilhører meg» av Penny Hancock er en historie som beskriver hvor splittet ett menneskesinn kan være, og hvilken dobbeltrolle det kan spille. Sonia er hustru og mor til Kit som har blitt voksen og flyttet hjemmefra. Både Sonia og ektemannen Greg er svært musikkinteresserte, og har innredet et musikkrom som blant annet inneholder en […]
(Blogginnlegget er hentet fra Den boka!)

Leon Leyson: «Gutten på trekassa»

En Schindler-jødes historie


Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok «Gutten med trekassa» ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av «Schindlers liste» i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa – han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen … 


Leon – eller Leib som han opprinnelig het – vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren – Amon Göth – var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 


Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 



Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder – Schindler-jødene – var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 


I «Gutten på trekassa» forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung – og liten – på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken – der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene – derav bokas tittel. 



Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste – dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 


«Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: «Vi hadde rasjonering her også.» Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter – man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag.» (side 189)



Krakow – Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger – det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene – er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 


Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som «det virkelige livet mitt». Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete …


«Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. «Du kan ikke sitte der», sa han. «De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen». Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene.» (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

«Gutten på trekassa» inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur – i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen «Schindlers liste», opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i «Gutten på trekassa». Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 


Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!



Leon Leyson


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Biografi: Enquist i München

Bildekilde: Kelkoo

Det er tid for ei ny runde i Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet sportsutøvere av alle slag. Som vanlig ligger min tolkning av emnet helt på sida av hva som kan være tillatt. Jeg er nemlig ikke så interessert i atleter før og nå, eier ingen slike bøker sjøl, og er i alle fall ikke interessert i å kjøpe de kjipe dokusåpebøkene (les: «biografier») som bokhandelen synes å være proppfull av nå for tida. Derfor har jeg denne gangen en utvida forståelse av «biografi», og mener med det alle former for verk der noen skriver litt om hva noen andre driver med. Jeg er også litt løssluppen med termen «utøvere», og skvisjer her inn alle som er å finne på og i nærheten av en stadion. Resultatet kan bli så mangt, og du forventer kanskje at jeg skal lure meg til å lese og skrive om Kjell Westös Faren ved å være Skrake (2002) eller noe lignende, hvor idrett, blant mange andre temaer, behandles skjønnlitterært. Nei, gi meg heller noen gamle artikler!

Ja, vi må gå litt tilbake i tid. Nærmere bestemt til 1972. Stedet er München, Tyskland, anledninga er oppkjøringa til og avviklinga av Tysklands første sommer-OL sia de famøse «Hitlerleikene» i Berlin i 1936. Jesse Owens, noen? Vår helt heter, som vanlig, Per Olov Enquist (f. 1934), i tekstene figurerer han ganske enkelt som han eller E. Han er 38 år og en noe utradisjonell journalist for den svenske avisa Expressen. I løpet av noen dager med forberedelser på forsommeren, kvalifiseringsrunder og en hel måned med sommerleiker i månedsskiftet august-september, skriver han 28 artikler, eller berättelser, hjem til sitt fedreland. «Jag har försökt beskriva det jag såg», skriver han, og lar oss se akkurat det han så. På godt og vondt.

Det han først ser, er en park i Augsburg. Det er OL-kvalifisering og han, det vi si E, finner først ikke fram til baskethallen der han skal overvære kvalifiseringskampene. Men på et vis finner han fram likevel, og i mens og underveis lar han tankene fare både fjernt og nært, han skildrer egentlig ikke kampen, men taktikken, tankene og forestillingene som ligger bak og i spillet, forventningene på de halvtomme tribunene, jubelen, skuffelsen, han tar seg tid til å assosiere videre fra enkeltspillere, lagene, trenerne, stedet: «Augsburg är en stillsam liten industristad i Bayern, och här finns gott om grekiska gästarbetare.» Resultatet er informative og svært gode artikler med bredde, dybde og personlighet, som ikke kun holder seg til de sportslige prestasjonene, men som også gir opplysninger om økonomi, historie, kultur, samfunnsstrukturer, maktforhold og så videre. For meg er tekstene mye nærmere essaysjangeren enn avisartikkelen. Og i tillegg er det plass til humor (noe jeg sjeldent ser i den pinlige blekka som er min lokalavis, ikke minst når det kommer til behandlinga av lokale «idrettshelter» – fins ikke magamål): «E finner till sin förvåning att kännetecknet på en god basketspelare är att han hatar handboll.» Politisk ukorrekt er det også!

De 28 berettelsene i Katedralen i München (1972) er av varierende lengde, og har nokså varierende tematikk. Inngangen og det overordna perspektivet er alltid noe som har med idrett å gjøre, enten Enquist bevitner en kamp eller deltar på en pressekonferanse. Men han spinner videre på sjøl de minste elementer, og kan helt fint og meget elegant gå fra skildringer av teltbyen i München, de bølgende, lyse glassteltene, som mest av alt minner om en katedral, til «Den duktige lille Coubertin var en jävel på att arrangera banketter» – historia om det moderne OL-ets bakmann, som starter tilbake i 1894. Det er tittelessayet jeg her refererer til, en elleve sider lang, godt komprimert tekst fylt med fakta og visjoner, teorier og nederlag. Athen 1896, Paris 1900 – det var jo ikke dette Pierre de Coubertin egentlig ville. Men så begynner en å se fram mot Berlin 1916. Prosjektet virker å være mer stabilisert nå, det kan faktisk bli suksess! Enquist skriver: «Med nya grandiosa planer såg man sedan fram mot Berlin 1916, men så kom ett skott i Sarajevo och världens ungdom kallades i stället att förblöda i skyttegravarna.»

Språket er drivende godt, presist, finslipt og velbalansert. Enquist skriver svært, svært sjelden for mye, ofte inkluderer han bare en antydning til hva han tenker på, hinter til – det er mest opp til leseren sjøl om hun tar assosiasjonen, parallellen, poenget – eller ikke. Her fikk jeg mye ekstra fordi jeg har lest nyere historie, og nylig forfriska de viktigste momentene i svensk politikk på 1960- og 1970-tallet i Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Men til forskjell fra den boka, som jeg leste på norsk, leser jeg Enquist på velklingende, syngende svensk. Og jo mer jeg leser, jo vakrere finner jeg språket, og Enquist bruker det så nydelig, sjøl som journalist for Expressen, sjøl når han rakker ned på Hitler og plukker fra hverandre maktstrukturene i OL-ledelsen.

For mer enn noe annet avslører Enquist hva som egentlig ligger bak OS – «de olympiska spelen». Slik sett framstår tekstene som en del av et større ideologisk prosjekt hvor en uartikulert, tidsriktig marxisme er drivkrafta. Dette finner en også paralleller til i Enquists omfattende skjønnlitterære produksjon. Blant anna er mange av de tidligste verkene hans sjangeroverskridende dokumentar-historiske bøker hvor forfatterens sympati alltid ligger hos de svake og vanskeligstilte. Gjennom dette, å ta parti med de svake, de svarte, med idrettsutøvere uten økonomisk støtte, med østtyskere, med de som har reist jorda rundt «bare for å tape», med «underdogen», forteller han deres OL-historier, som er nokså annerledes enn de glansbildene vi er vant til i dag. Når alle de andre ser på vinnerne, ser Enquist på taperne. Det blir OL nedenfra og til en viss grad innenfra. Og noe av det aller viktigste som Enquist belyser her, er for det første hvordan og hvorfor idrett blir politikk, og dernest hvordan de ulike ideologiene kolliderer med idealismen på skjebnesvangert vis.

Noen av dere veit sikkert hva som hendte i München i 1972 – i alle fall det som for all ettertid er blitt stående som OL i München i 1972. Og veit du det ikke, vil jeg råde deg til å ikke søke på noe som helst på det digre internettet – les heller boka til Enquist! Jeg skal ikke skrive om det, jeg heller. Det eneste jeg vil påpeke er at denne essaysamlinga handler om så mye mer enn det. Den handler om hva OL var før hendelsen, om hvordan denne idrettsfesten egentlig var en skjør sammenslutning på tvers av mennesker og nasjoner og idrettsgreiner, en sammenslutning som stadig blei utfordra. Var det ikke spørsmålet om apartheid, så var det nazismen eller kommunismen, og var det ikke det, så var det presse, økonomi, sikkerhet, bosteder, ressurser. Langt på vei, med sitt særegne perspektiv og blikk for bredde og detaljer, forklarer Enquist det uforklarlige.

Naturligvis henger vi på tribunene også. Og i innestengte presserom, i regnvåte gater. Vi følger blant anna basket, boksing, svømming, løping, tikamp, diskos, stavhopp, spydkast, vektløfting, leirdueskyting, roing, hekkeløp. Vi blir kjent med tragiske tap, urettferdige utestengelser, umulige utfordringer, fantastiske seire. Enkeltutøvere, lagprestasjoner, trenere. Gjennom Enquist kommer vi tett på historiene om John Carlos og Thommie Smith, Avery Brundage, Ragnar Skanåker, Kjell Isaksson, Julius Luipa, Baatar, Gunnar Larsson, David Rigert, Bruch og mange, mange flere. Og midt oppi det hele er journalisten E, han, stadig på jakt etter å bli fortalt den neste olympiske gledeshistoria, skildre det vanskelige nederlaget, fange seiersøyeblikket – i både ord og bilde. Samtidig klarer han ikke å la være å sette alt han bevitner inn i en større sammenheng. «Och E drar då ett streck i sin lilla bok, stryker över ordet korean och japan och halvfigur och rysk ammunition, och stryker också över bristande olympisk anda. Och så finns ingenting kvar att stryka över.»

Ja, hvordan er så dette en slags biografi? På mange måter, vil jeg si, i alle fall om en legger godvilja til. I korte, presise trekk skriver Enquist en versjon av vår tids OL-historie. Han gir både Coubertin og Brundage inn så hatten fyker av, og vi kommer svært nær mange av datidas største og viktigste idrettsutøvere. Vi får en mengde biografiske opplysninger og en drøss årstall, slik at vi kan plassere det som skjer i forhold til hverandre på ei tidslinje. Men viktigst er kanskje det at Enquist får oss til å føle med de menneskene han skildrer. Byen München spiller også ei viktig rolle i tekstene. Sist, men ikke minst, skriver Enquist inn seg sjøl – han er han, han er E, han som ser, tenker og skriver alt vi leser. Derfor kan Katedralen i München også leses som en biografisk beretning om en manns opplevelser – en øyenvitneskildring av de varme dagene i august og de regntunge dagene i september i München 1972. Det er dager som endrer alt.

«En olympiad, den i Berlin 1936, för att erövra världen. En annan, München 1972, för att stryka över, och glömma. Den olympiska ringen sluter sig. Men bortom alla de planer som konstrueras för att politiskt använda spelen höjer sig glastälten över Oberwiesenfeld, på kvällen skimrande i grönt som havsvatten. En världslig kyrka, en katedral, den senaste i raden av de som drömdes fram av den lille Coubertin, han som byggde en ny religion och trodde att världen behövde en kyrka.» …
(Blogginnlegget er hentet fra Boktanker)

«Himmlers kokk» av Franz-Olivier Giesbert

Himmlers kokk
Franz-Olivier Giesbert
Roman
304 sider
Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Pax Forlag
2014

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist, spaltist, biograf, TV-programleder og en kjent kulturkommmentator, blant annet for avisene Le Figaro og Le Point. Hans nærgående politiske portretter av bl.a. Mitterand og Chirac skaper stadig furore. Han har tidligere skrevet flere romaner, og blitt tildelt Det franske akademis store romanpris, Prix Interallié og Prix Duménill. Hans nyeste roman «Himmlers kokk» har vakt stor oppmerksomhet, skapte internasjonale budrunder og kan sammenliknes med Hundreåringen som klatret ut av vinduet … og bøkene til Anna Gavalda.

Romanen handler om den armenske Rose, en 105 år gammel livsglad dame som bor i Marseille. Når det kommer til matlaging, holder hun fortsatt koken, og mener selv at hun er en av Marseilles dronninger på området. Hun er kokke på La Petite Provence, en restaurant Rose driver overfor den gamle havnen i byen. Og hun arbeider hver dag, bortsett fra søndag ettermiddag og på mandager, når restauranten er stengt.

Rose kan ikke fordra folk som syter. Før i tiden hadde hun mang en anledning til å synes synd på seg selv, men har alltid stått imot det som har gjort verden til et eneste stort gråtekor.
Inntil hun trekker mitt siste sukk, og selv etter det, skal hun ikke tro på andre krefter enn kjærlighetens, latterens og hevnens. Det er de som har vist henne vei i over et århundre, midt i all elendigheten. Og i følge seg selv er hun ikke på noen måte et offer.

Rose kaller Historien for noe svineri. Den har tatt fra henne alt; barna, foreldrene, hennes største kjærlighet og kattene.
Hun er sannelig glad for at Historien forsvant, siden den har gjort nok skade som det er. Men hun vet også godt at den er på vei tilbake, det merker hun på spenningen i lufta og mørket i folks blikk. Det er menneskeslektens skjebne å la dumskapen og hatet lede den til massegravene som tidligere generasjoner uavlatelig har fylt opp.
Og lenge har Rose prøvd å advare menneskeheten mot vår tids tre brister, nemlig nihilisme, griskhet og moralsk selvtilfredshet, som har fått den til å gå fra forstanden.

Med en Glock-17 (9 mm) pistol i veska, sverger hun fornøyd til budet om øye for øye og tann for tann, og til at man må passe på å dø mens man lever.
Hun har som prinsipp å leve som om hvert øyeblikk var det siste. Hver bevegelse, hvert ord. Hennes død skal bli fredfylt, uten nag, uten anger.

Hun bestemmer seg for å skrive sin selvbiografi. En bok som skal hylle kjærligheten og advare menneskeheten mot farene den står overfor. Så den aldri skal måtte oppleve det Rose selv har opplevd:
Rose ble født 18. juli i 1907, syv år etter århundrets fødsel, noe som i teorien burde ha brakt henne hell og lykke. Den dagen hun blir født, fantes de allerede i verden, de tre personene som skulle volde menneskeheten så stor skade: Hitler var atten, Stalin tjueåtte og Mao tretten. Rose hadde ramlet ned i feil århundre: deres.
Hun vokser opp i Kovata, noen kilometer fra Trabzon, hovedstaden i det gamle Trapezunt-riket, ved bredden av Svartehavet.
I følge Rose selv er det morens fortjeneste at de første åtte årene var de lykkeligste i hennes liv. Moren passet på at ingenting ondt rammet henne eller familien, og bortsett fra at årstidene kom og gikk, hendte det faktisk ikke noe. Ingen skrik, ingen ulykker, ja, ikke engang dødsfall.

Men i 1915 tar livet en uventet vending. Som historiens første kristne nasjon, i hjertet av Østen, sto armenerne imot de fleste invasjoner, arabiske, mongolske og tatariske, inntil de nå måtte gi tapt for de osmanske tyrkerne. Folkemordet på armenerne i 1915-1916 tar livet av faren hennes og familien blir bortført.
Men Rose kommer seg unna, og skjebnen fører henne i 1917 til Marseilles. Siden da har Rose vært gjennom det meste, fra det andre verdenskrigs Europa til kulturrevolusjonen i Kina, uten å miste verken humøret eller sansen for livets gleder. Hun har overlevd hele det 20. århundrets kriser og kriger, uten noen sinne å miste humøret eller sansen for de jordiske gleder, enten det dreier seg om mat eller menn.

Dette er en flott roman, nærmest en hymne til livet. Full av ømhet og pene formuleringer. Franz-Olivier Giesbert har unik fortellerstemme og han vet å fange sine lesere fange med en medrivende
og drivende stil. 
Historien er tankevekkende, men også krydret med både humor og filosofiske sitater. Forfatteren lar heller aldri leseren unnslippe refleksjon, og på nærmest galopperende vis, tar han leseren med på en reise i det tyvende århundre ved å gli inn under huden på den fantastiske kvinnen, Rose.
Hun er absolutt ikke en ordinær karakter, og er et av disse menneskene man ikke glemmer. Rose er nemlig raus, morsom, kjærlig, vanvittig sympatisk og hun prøver å gjøre det beste ut av livet.
Hun er historiens forteller, og romanen følger derfor et tradisjonelt førstepersons narrativ.

Til sist i boken får leseren servert noen av oppskriftene fra «La Petite Provence», og slik blir dette også en miniatyr-kokebok helt utenom det vanlige.

Dette en underholdende og til tider rørende bok. Et godt stykke håndverk, og en bok som vil finne, og bevege, mange lesere.
Og har man først startet på den, klarer man ikke til å legge den fra seg før ved veis ende, ikke engang for matlaging.  …
(Blogginnlegget er hentet fra HEARTART)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin