Din, alltid

av Gøhril Gabrielsen

Ei jente bur i lag med foreldre som kranglar mykje. Foreldra har eit intenst kjærleik/hat-forhold som gjer at dei knapt ensar dottera si; dottera blir nærmast ein tilskodar å rekne. Da jenta er 12 år får ho ein lillebror. Frå no av er ho ikkje lenger åleine om å søkje oppmerksemd frå foreldra. Samstundes får og likar ho å ha omsorg for veslebroren sin. Mor stolar på at ho klarar dette; jenta får stelle han og mor kallar henne den vesle hjelparen sin. Ein dag foreldra kranglar og veslebroren græt, så skjer det noko fatalt; noko som vil påverke og styre jenta sine avgjersler seinare i livet.
Boka er for det fyrste lett å lese, men ho kan verkeleg vere ein liten roman om dei store, universelle spørsmåla, dei universelle kjenslene. Boka teiknar eit dramatisk bilete av familieoppbrot og forholdet mellom mor og dotter; vi snakkar makt, kjærleik, det å kjenne på ansvar gjennom sine roller. Boka skildrar augneblink og situasjonar på ein truverdig måte. Ho skildrar kjenslevart, presist og sterkt om korleis det er å leve med skuldkjensle og korleis denne kan påverke vala vi gjer i livet. Boka har ein open slutt.
Ei nydeleg, men samstundes ei hjarteskjerande bok – verdt å få med seg!
Ann Kristin Leirmo
Lesja bibliotek


(Blogginnlegget er hentet fra Det leste i livet er gratis)

1001-boka "Den Lille Prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry

Å du verden, jeg har lest ei søt lita barnebok som har fått plass blant klassikerne våre, og der hører den definitivt hjemme. Hva jeg ventet meg av Den Lille Prinsen er jeg egentlig litt usikker på. Hva jeg fikk, var uansett noe mye større. … …
(Blogginnlegget er hentet fra ebokhylla mi)

Litt om litteratur frå her og der

Artiklar og podcastar som har fanga merksemda mi dei siste vekene: Get real. Terry Pratchett is not a literary genius. Det går eit gisp gjennom internettet når Jonathan Jones skriv at “our obsession with mediocre writers is a very disturbing cultural phenomenon. Da ungpikene fikk en fortellerstemme. Kristin Ørjaseter skriv om ungpikeromanar som gjekk ut […]
(Blogginnlegget er hentet fra Braut med bok)

Monstrom fra den svarte sumpen

Da var det tid for nok et monster/sci-fi blad fra Marvel. Tales to Astonish nummer 11 ble utgitt i september 1960 og inneholder 4 historier. Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Det er Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Si… …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

Fra arkivet: Nicolai Houm – «De håpefulle»

Det er lett å la seg rive med av Nicolai Houms «De håpefulle». Det er vanskeligere å bli berørt.
(Blogginnlegget er hentet fra leselysten.com)

Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)

De forsvunne heltene

I Masquerade nummer 3 (april 2009) fortsetter vi å følge Diana sin søken etter hvor det har blitt av alle superheltene. Til og med Pyroman er borte. Nå drar hun til en av de sterkeste av dem alle, The Fighting Yank, men hører så på radioen at også han er under angrep.

Samtidig får vi også… …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings (BBC dramatization)

Inspired by a tweet I’m unable to find at the moment, I listened to BBC’s excellent full-cast dramatization of The Lord of the Rings again, for the first time in 15 years or so. While there are some choices I find strange, like Aragorn’s voice and style for instance, this is still a mighty interpretation […] …
(Blogginnlegget er hentet fra On the third side » books)

Arnaldur Indriðason: Reykjaviknetter

Hurra, enda en bok om Erlendur Sveinsson! Vi går omkring 40 år tilbake i tid, og møter en Erlendur som nyslått politimann på nattpatrulje i Reykjaviks gater. Han kommer over en gammel uteligger som blir funnet død i ei grøft i nærheten av et byggefelt. Blant alle de andre uromomentene Erlendur må forholde seg til […] …
(Blogginnlegget er hentet fra On the third side » books)

In the Heart of Darkness

Belisarius-serien blir bare bedre og bedre. Rett og slett fantastisk.

Har nå lest ferdig den andre boken, In the Heart of Darkness, og er sugen på mer. Jeg liker David Drake og Eric Flint veldig godt hver for seg, men jammen får de til en god historie sammen også.

Boken handler… …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin