Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

Jeg tilbrakte hver sommer i Groruddalen. Jeg har bodd flere år i Groruddalen. Jeg har klubbtilhørighet i Groruddalen. Jeg har slekt og venner i Groruddalen. – Klart jeg også skulle lese en oppvekstroman fra Groruddalen.

Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

Oppvekstroman. 2014
En oppvekstroman, attpåtil fra samme tidsepoke som meg selv. Vi som levde og overlevde barndom, ungdomstid og ungt voksentid fra 80-tallet til det nye millennium. Debutanten skildrer miljøet og tidsnerven slik det faktisk var, og gjenkjennelsesfaktoren er formidabel. Steder, personligheter, utesteder, hendelser. – Alt stemmer.

Stein Lillevolden er der. Gro-boka tas med under armen. EF-motstanden runger i gatene. Høyblokker stuer sammen mennesker til et fellesskap ingen har bedt om. Upedagogiske lærere skaper frykt og demotivasjon. Forfyllede foreldre lever uten frykt for represalier. Truende nabokjerringer vokter enhver bevegelse. På hjørnet av Linderudsenteret vanker de du helst ikke skal vanke med. Renna Kro. T-banestasjonene kommer som perler på en snor. De billigste halvliterne finnes på Elvis Pub. – Og ingen vil være medlem av Peanøtthjerneforbundet.

For det var akkurat slik det var. Og alt dette med Jokke og hans låter som soundtrack.

Han, hvis navn aldri nevnes, tar oss med tilbake til Linderud på tidlig 80-tall. Han har en bror som ikke helt finner sin plass i samfunnet, og han har en mor og en far på hver side av Trondheimsveien, den lange asfalterte stripa fra Oslo Øst hele veien gjennom Groruddalen. En sammensveiset vennegjeng gir mening i tilværelsen, selv når ting man trodde på går i tusen knas og alt er helt på tverke. Om ikke noe annet, har de i alle fall hverandre. Og så har de Jokke.

Jokke. Joachim Nielsen var selve helten. Guden. Det ultimate motstykket til Bjørn Dæhlie. En som snakket guttas språk. En som skildret deres virkelighet. Jokke var rockepoeten som gikk imot røkla og fortalte om den virkelige verden. At du, selv om du lever på kant med samfunnet, faktisk duger. Han ga deg litt stolthet, og tvang deg til å heve hodet. Jokke, som levde så hardt, men som likevel leverte varene. Han som var talspersonen til en hel generasjon av famlende outsidere. Uredd og rølpete, ubehagelig ærlig og brutalt utleverende, uttalte han et klassesamfunn alle visste fantes, men som ingen likte å innrømme. Den sosiale urettferdigheten, de inngrodde sosioøkonomiske skillene i Oslo. Oslo, kjære Oslo. Oslo med østkant og vestkant, rusmisbruk og ensomhet. Fyll, sex og spetakkel. Latterliggjøring av fiffen, makteliten, saueflokkene og peanøtthjerneforbundet. Østkant mot Vestkant. Alltid med en alvorlig undertone og trassig sympati for de svakeste i samfunnet.

Lyden av asfalt er ingen solskinnshistorie. Helten får ikke prinsessa. Forfatteren uttrykker en følelse av håpløshet og tilstrekkelighet som gir inntrykk. Han får det ikke helt til hjemme. Han får det ikke helt til på skolen. Ikke helt i venneflokken. – Og i hvert fall ikke hos jentene. Han er liten og sped, plutselig kommer alle kvisene, og senere ødelegger han for mye i fylla. Drikker seg for snydens, blir sint, truende, desperat og ufyselig. Ikke får han til skrivingen heller. Han drømmer om poetiske sangtekster, mens han i virkeligheten triller sykehussenger i korridorene på Aker.

Alt går i sirkler. Man setter seg fast, og man kommer ikke helt ut av det. Alt bare fortsetter og samtidig blir værende. Man tar med seg sine opplevelser og sine venner videre, man har opplevd for mye sammen til å gi slipp på det. Man er den man er, og man har blitt den man har blitt.

Det ordner seg ikke alltid. – Men det gjør kanskje ikke så mye. Tross alt. Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste.

Men smertefritt er det ikke. Ikke livet, og ikke boken.

Personlig elsker jeg boken. Jeg falt pladask fra første side, og følelsen holdt hele veien. Smil har vekslet med klump i halsen fra begynnelse til start. Den personlige leseopplevelsen lar seg ikke besudle av kritiske tanker.

For alt er tross alt ikke like bra. Boken preges av litt for mye oppramsing. Stort sett fungerer dette fint, men jeg klarer likevel ikke kvitte meg med forestillingen om at forfatteren har holdt seg til et skjema med minner og øyeblikk som bare må med i fortellingen. Kanskje grublet litt for mye over hvilke episoder som sammenfaller best med titlene på Jokke-låtene. Overgangene er ikke alltid like knirkefrie. Dette innbefatter også en mangel på konsekvent inndeling av kapitler, det være seg sted og dato, eller tekstutdrag. Tidssprangene er tidvis litt for ujevne, kronologisk rekkefølge til tross.

Kanskje siste korrektur har fanget opp behovet for en siste finpuss. Jeg håper det, for dette er feil som er uheldig for helheten. – Trist, for det er intet annet jeg vil, rent personlig, enn å hylle boken. Det er så mye å ta av. Så mye bra, så mye rørende, så gjenkjennende. 

Den hyppige bruken av referanser, namedropping om du vil, føles aldri overdrevent, men virker nødvendig for å understreke tidsepoken. Alle navnene vi kjenner så godt tar oss med tilbake til en tid vi vekselsvis har forsøkt å fortrenge, eller ønske oss tilbake til. Mimreeffekten er faretruende nært stupet, men alle referansene glir naturlig inn i fortellingen, nok til å glede andre som selv ikke var der.

Språkmessig holdes fortellingen konsekvent i en sosiolektisk tone, gjennomført nærmest til fingerspissene. Velkommen til Groruddalen. Du er der, du snakker dets språk. – Et enkelt virkemiddel, men virkningsfullt som lite annet.

For vi er gutta som har opplevd alt
så vi trenger ikke oppleve mer
vi har vært verden rundt
det vil si Køben og London
det fins ingenting som ikke vi har prøvd
så vi sitter her og kjeder hverandre
mens vi krangler om hvem som skal
gå og handle

Ja så sitter vi her igjen
og venter på at noe skal skje
Og hjertet blir kaldt
mens ølet blir varmt
og vi begynner å få litt vondt for å le
(Gutta, Jokke og Valentinerne)

Det er i det hele tatt realistisk. Vi er der, og vi glir rett inn i gjengen. Vi kunne vært ham. Akkurat der, i penthousen på Linderud. Lyttende til den nyeste Jokke-skiva, mens en kompis skjenker litt for mye og en annen spyr ut sin debutsnus. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til tross, man blir unektelig litt glad i gutta. Man kjenner seg igjen eller kjenner noen som kunne vært der. Alle er vidt forskjellige, akkurat som i alle andre fellesskap. Vennegjeng, nærmiljø, skole, militære.  Dette noe, litt udefinerbare, som gjør at enkelte mennesker søker sammen, tross forskjeller.

Alt er ikke bare svart-hvitt. Gjør man feil er det ikke nødvendigvis fordi man er et dårlig menneske. Noen ganger blir det bare sånn. Man går på snørra og reiser seg opp igjen. Noen ganger får man hjelp. Andre ganger må man stable seg opp på beina selv. Av og til tar det lenger tid enn andre ganger. Akkurat som at noen feirer russetida ti år for lenge. Det er bare sånn det er.
Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de fleste. Av alle. Noen blir forfattere. – Og noen blogger om bøker. Det går som regel bra.

Akkurat denne gangen gikk det forbaska godt.

Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.


(Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Yvette Manessis Corporon: Når sypressene hvisker

«Når sypressene hvisker» handler om Daphne. Hun driver egen gresk restaurant i New York. Hun er  alenemor med datteren Evie, og har opplevd mye sorg i sitt liv. Hennes store kjærlighet, ektemannen Alex, døde i en bilulykke like etter at datteren ble født, og hun har mistet begge foreldre. Moren var født i Hellas, og som liten var Daphne mye hos sin bestemor, Yia-Yia, på øya Erikousa. Nå er hun forlovet med forretningsmannen Stephen, og ønsker å gifte seg på den greske øya.

Hun har sterke bånd til bestemoren, men nå er det flere år siden hun har besøk henne.

Yia-Yia har evner til gjennom sypressenes sang kommunisere med kvinnene i familien fra tidligere generasjoner. og har alltid kunnet føle Daphnes tanker og følelser.
Gjennom bestemoren og den muntre kusinen Popi kommer minnene om øyas hverdagsliv sterkere tilbake. Glemte tradisjoner, skikker, normer og regler som tidligere gjorde henne flau og skamfull, får en ny betydning for Daphne. Daphne kjenner at det godt å være tilbake på øya, og slapper av fra stress og hverdag sammen med de livlige slektningene sine. Datteren Evie har vært overlatt til barnevakter i New York, men nå åpner hun seg og blomstrer. 

Yia-Yia har i de siste åra funnet en god venn i den unge fiskeren Yianni, som også har tilknytning til Erikousa. Daphne syns til og begynne med at han er arrogant og rar, men oppdager etter hvert at han har en sterk historie bak seg, en historie bestemoren er en viktig del av.

Dette er en lett roman med de rette ingrediensene for avslapning og kos. Er du glad i Hellas får du mye om gresk mytologi, blant annet historiene om Arakne, Ahene, Persephone og Iphigenia. Og her er det mye om mat og kultur. Vi leser om sterke familiebånd og om hvor viktig det er å holde på tradisjoner. Og det handler om livsvisdom.

Boka er forutsigbar på mange måter, men jeg kunne tenkt meg en annen slutt. Når det først skal være en romantisk kosebok, skal den ende på en annen måte! Det som er greit å vite er at forfatteren har tilbragt mange somre i Hellas, sammen med sin greske familie der. Hennes far ble født på øya Erikousa. Hun har derfor gode kunnskaper om det hun skriver om. Alt i alt en grei bok som jeg likte godt. Jeg var helt inne i historien mens jeg las den, men når jeg har lest siste side er jeg ferdig med den. Ikke den type bok som sitter inne i hodet på dagesvis etterpå. Greit det også en gang i blant!

Cappelen Damm
2014
328 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord


(Blogginnlegget er hentet fra Min bok- og maleblogg)

{ All In the golden afternoon }

I mange år har jeg vært svak for Lewis Carrolls verker, både romanene og diktene hans. Hvert år på denne tiden av året leser jeg diktet All In the golden afternoon. Det er et nydelig dikt som passer perfekt til sensommeren og ny-høsten. Det er noe med det gylne, skarpe lyset ute som fanger opp […]
(Blogginnlegget er hentet fra Christina Amundsens litterære univers)

Toscakake

Min farmor var fantastisk god til å bake kaker. Jeg husker kaffeslabberasene da det bugnet av alt fra eplekringle og rabarbrapai med vaniljesaus til fyrstekake og – min favoritt – toscakake. Egentlig likte ikke barn toscakake. Det var jo nøtter på den og ikke snev av sjokolade. Men jeg elsket den saftige kaken med den gylne og sprø […] …
(Blogginnlegget er hentet fra Forlagsliv)

Loppefunn

Var så vidt innom et loppemarked i helgen. Fant ikke så mye spennende, men fant noen gamle bøker og flere av dem  er på 1001 lista og det passet jo bra.
 
1.Tarjei Vesaas, Fuglane
2. Camilla Collett, Amtmannens døtre
3. Mark Twain, Huckle-Barry Finn
4. Leo Tolstoj, Anna Karenina 1
5. Leo Tolstoj, Anna Karenina 2
6. Alexandre Dumas, De tre Musketerer
7. Isabel Allende, Åndenes hus
 




(Blogginnlegget er hentet fra Lenes bok og hverdagsblogg)

Manilahallen av Ruth Lillegraven – en diktbiografi

Ruth Lillegravens forrige diktsamling URD gjorde underverker med mitt forhold til diktlesing. Dette var noe helt annet enn diktene vi ble tvunget til å lese på skolen, og analyserte i vei etter beste evne. Jeg var så fornøyd med «utbyttet» etter å ha lest URD i fjor at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen som skal deles ut 13 september. Manilahallen er forfatterens utgivelse av i år, og det var med frydefull forventning jeg startet lesingen.

Forlaget sier dette om boken:
Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik?

Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg – og difor heilt uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Alle mine skyhøye forventninger ble innfridd, historien om Birgit fenget så voldsomt at jeg leste hele boken i ett strekk. Det at dette er en sann historie gjør den ekstra sterk. Kanskje det er noe med formen, de korte setningene eller det poetiske språket, for det at jeg leste så seint og med mer innlevelse enn vanlig gjorde at jeg levde meg dypt inn i sjelen til Birgit.
Vi følger henne fra hun blir født, bokstavelig talt. Hun får faktisk skylden for den vonde fødselen, og ber på et tidspunkt om unnskyldning til moren. Handlingen har god fremdrift, det er opp til leseren å ta det med ro, og ta seg tid til å puste med magen.

knirkekaldt er det
tærne så stive i skoa, og
grantrea har fått jul på seg
men snart kjem 
mamma for å møte meg
på stoppen, møte meg slik
ho alltid gjer, møte meg sjølv
om ho ikkje treng det, sjølv
om eg ikkje er redd for noko
det er då dei kjem
to skrålande skrallande
spritdunstande menn
nisser og dverge
syng dei
så stansar dei

I oppveksten var hun omgitt av voksne som ikke var tydelige, de syntes hun var en «vill» unge, og responderte på oppførselen hennes på en måte hun ikke alltid forsto. Men, det var vel hendelsen med de to fyllikene som laget det store såret i sjelen hennes, og som nesten ødela henne. I perioder i livet sitt har Birgit det ganske så vanskelig, hun må innom Modum Bad og tenker på å ta livet sitt flere ganger. Heldigvis får hun seg ikke til det, og livet blir etterhvert levelig.
Slutten er nydelig midt i det triste, og jeg leser de siste sidene med et stort smil om munnen. Her er ingen bitterhet eller anger, bare et levd liv med mye kjærlighet.

Det er et aldri så lite mesterverk Ruth Lillegraven har laget og jeg håper Birgit har mange gode år fremfor seg til å fryde seg over boken.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2014
Sider: 231
Sjanger: Diktbiografi
Kilde: Leseeksemplar


(Blogginnlegget er hentet fra Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur)

Omtale; Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson

Var så heldig at jeg fikk tak i et leseeksemplar av sci-fi romanen ”Huset mellom natt og dag” av Ørjan Nordhus Karlsson via forlaget for en liten stund siden.

Marko Eldfjell, en norsk desertør på flukt, oppholder seg i de livsfarlige gatene i Tirana. Militæret finner ut hvor han er hen, etter en konflikt med en lokal mafioso, og Marko får et noe skjebnesvangert tilbud fra en mystisk forretningsmann. Haken er at han må oppspore Jack Stenthon, hans tidligere troppsjef, som han så dø på slagmarken i Tblisi.
Selv om det ikke høres særs sci-fi aktig ut, så er det nok motsatt. Marko Eldfjell var en elitesoldat med bio-apper, og verden er noe annerledes oppbygget enn det den er per i dag.
Selv synes jeg at det var fullt brukbar sci-fi, og den er mest sannsynlig lettlest for de som ikke er vant med sci-fi (selv om det er science i boka, er det ikke som å lese en bok om kvantefysikk på universitetsnivå, for å si det slik). Var klar over at dette var første boka i en planlagt serie, noe jeg til en viss grad følte at slutten bar preg av, både til det positive og negative. Jeg får vel kanskje leve i håpet på at neste bok i serien kommer, slik at jeg kan få med meg fortsettelsen?

”Men om det var én lærdom livet i militæret hadde gitt ham, så var det å omfavne en behagelig overraskelse når den en sjelden gang åpenbarte seg.”


(Blogginnlegget er hentet fra Lukten av trykksverte)

Slentrende krim med humor og sjarm

"Høyt henger de" av Lene Lauritsen Kjølnet er det jeg vil kalle en fornøyelig krim.  De som krever at krimbøker skal være både grufulle og blodige, vil nok synes at boka er temmelig puslete.  Men for oss som ikke engang på vanlige dager liker å se under senga før vi legger oss – vi som får frysninger bare vi leser ordet "pistol" – for oss er dette en god krim.  For her er det nemlig humor, en …
(Blogginnlegget er hentet fra Kortreiste lesetips)

Originalt om en amerikansk skamplett

I starten av totusentallet kom jeg over en engelsk kopi av en liten og spesiell bok. En dagbok som ble ført i pennen av en japansk-amerikaner mens han, sammen med familien og i likhet med flere titusener japanere og japansk-amerikanere, satt frihetsberøvet i en interneringsleir.

Ikke bare greide boka å gi et nøkternt bilde av livet før og etter angrepet mot Pearl Harbor som Roosevelt administrasjonen brukte til å mistenkeliggjøre mange av sine egne borgere, men mer enn noen annen bok før den inspirerte boka meg til å søke og lese andre bøker om emnet.

I månedene og årene som fulgte leste jeg flere og flere verk om denne svarte pletten i USAs historie. Både skjønnlitterære verk og dokumentariske bøker.

Det var en av grunnene til at jeg bestilte bestilte en innbunden engelsk kopi av Jamie Fords «På hjørnet av bitter og søt» etter at jeg kom over en anmeldelse. Noen måneder før boka kom på norsk. Jeg ville rett og slett ikke vente på at et av våre forlag skulle få ut fingeren og ta den med til våre breddegrader.

Dersom du har lest boka, vet du allerede at det er en bris av en bok. Både lettlest, og- for en vanlig roman, frenetisk. I hvert fall kom jeg meg fortere gjennom den enn noen av bøkene jeg leste på den tiden. Og nesten med en gang jeg var ferdig, ble jeg grepet av en dyp skuffelse.

Jeg skal ikke avsløre plottet. Det er nok å si at en scene på et hotell ble skjebnesvanger for både hovvedkarakteren og for meg og mitt, frem til da, positive inntrykk av boka.

Siden da har jeg lettet etter et skjønnlitterært verk om interneringstiden som kan reparere skaden etter «På hjørnet av bitter og søt». Etter årevis med lesing, er jeg umåtelig glad for at jeg nå har funnet boka jeg har lettet etter så lenge.

Den heter «Buddha på loftet». Skrevet av den japansk-amerikanske forfatteren Julie Otsuka.

Otsuka kommer fra en distingvert familie. Faren var romfartsingeniør, moren laboratorieassistent, og lillebroren hennes er professor i London School of Economics.

Selv uteksaminerte hun fra Yale universitet og Columbia. Både hennes debutroman «When the Emporer Wa Divine» (2002) og hennes andre og siste bok «Buddha på loftet», handler om interneringen av japansk-amerikanske borgere under andre verdenskrig.

Boka handler om en gruppe såkalte «picturebrides» eller post-ordrebrud som seiler over til USA for å leve med menn de aldri har møtt, men bare sett på bilder. De er alle unge kvinner. Den eldste er 37 år. Den yngste 13. Fra både velbemidlede familier og fattige bønder. For å overkomme frykten for det som venter, utveksler de historier, hemmeligheter og håp.

Men det varer ikke lenge før drømmeriene krasjer mot virkeligheten. Mennene som venter på dem på den andre siden av havet, i California, likner ikke på de flotte og velkledde mennene som skrev lange brev om hvor vellykket de var. Faktisk tviler mange av jentene på om mennene var de samme som figurerte på bildene. Ikke at de kan gjøre noe med det.

Historien fortelles fra et kollektivt perspektiv. Fortelleren bruker sjeldent pronomet «jeg». Her er «vi» som gjelder, enda vi kan ane konturene av et individ i periferien. Av den grunn tar det litt tid å bli vant til å skille mellom de individuelle trekkene til fortelleren og det kollektivistiske tankesettet som preger immigrantenes liv og skjebne i det nye landet. Leseren skal jobbe hardt for å sy sammen en linneær biografi for fortellerkarakteren.

«Buddha på loftet» er en makeløs liten bok. Språklig mektig og original i sitt valg av perspektiv. Den underdriver de skjebnessvangre tumultene som hjemsøker karakterene, noe som gjør desto større inntrykk på leseren.

«Buddha på loftet» er en liten bok om store skjebner. Særs viktig, og en bok jeg kommer til å huske og gå tilbake til igjen og igjen.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Buddha på loftet
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Oktober
Sider: 123

Terningkast: 6

#bok #bøker #anmeldelse …
(Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)

Ruslab: En følelsesladd feiring av hjernen

Etter en laaaaaang teatersommerferie er vi endelig igang igjen. Først ut er Ruslab som er en del av LilleLabkonseptet til DnS. LilleLab er DnS sin satsing på høyaktuell «spontanteater», satt opp på Lille scene.
Mandag i denne uken stengte Nygårdsparken for publikum, fordi kommunen vil forsøke å bli kvitt det betydelig antallet narkomane som har sitt tilhold her inne. Stykket hadde premiere på fredag, og i dag var det vår tur til å se dette høyaktuelle temaet bli gjort om til teater.

                                                                                              Foto: lånt av DnS 

DnS sine ord om teaterstykket:
Når Nygårdsparken stenges for renovasjon etter å ha vært en av Europas største åpne russcener, inviterer vi til vår egen russcene. Vi kan ikke løse rusproblematikken på Lille Scene, men vi kan bryte ned distansen til den.
Alle har evnen til avhengighet. Alle prøver å fylle det sorte hullet. Vi bruker heroin, speed, alkohol, gambling, makt, sex, shopping, mat eller fallskjermhopping som fyllmasse – men prosjektet om å ikke bli slukt levende er det samme.
Hjernen er så absurd at det er vanskelig å gjennomskue hva den driver med. Den sender forvirrende signaler, den holder på og holder på så vi ikke engang klarer forstå våre egne kalibreringer. Så vi må få hjelp av andre. Det er vi avhengig av.
Kan man snakke om avhengighet uten å ty til de vante flosklene? Kan man lage litt drama av det sorte hullet? Kan man lage litt håpefull komedie av det?

Det var Ingvild H. Bygdnes, Stian Isaksen og Tormod Løvold som var meget aktive og høylytte på  i dette stykket. Stykket er kommet til uten det tradisjonelle manuset som basis, og i dette tilfellet fungerte det i mine øyne så det suste. Alt fløt lekende lett, og alt de sa virket spontant og ekte, men sånn er det jo med gode skuespillere.
Jeg satte stor pris på den lille faglige biten, hvor vi fikk et innblikk i hvordan hjernen vår er bygget opp, og hva som skjer hvis et menneske ikke får tilfredsstilt alle sine behov for nærhet og trygghet. Scenen med «mer, mer, mer» hvor de satte søkelyset på lystsenteret i hjernen som hele tiden krever mer og mer, var utrolig bra. Først syntes jeg det var morsomt, så ble det «for mye av det gode» og jeg håpet de kunne stoppe, men det pågikk enda litt lenger og først da kom liksom budskapet frem.

Dette er ikke et stykke rettet mot hverken de som er rusavhengig, heller ikke mot politikerne. Det er ikke en politisk stemme vi hører her, selv om det skinner gjennom hva DnS sitt politiske ståsted er. Stykket er nok rettet mot oss som er DnS sitt vanlige publikum, madammer i sin beste alder. De fleste av oss har ikke vont av å tenke gjennom hvorfor noen havner i et rushelvete, mens andre greier å «ta seg sammen» og leve et anstendig liv. De har greit å få frem budskapet sitt på en morsom og lettfattelig måte, helt uten å heve pekefingeren.

DnS greide med dette å gjøre narkisser til mennesker, og spørsmålet om hvor vi skal gjøre av dem, blir etter dette ganske smakløst. 

Forestillingen ble avsluttet med en sterk sang fremført av koret Bækkalokket. Etterpå inviterte de til diskusjon og eplekake, for de som følte for det.

Vis a vis DnS og LilleScene ligger Galleri Geo. Hvis du så BT på mandag, kunne du lese om den Iranske kunstneren Mehdi Ghadyanloo som høster heder og verdighet for sine veggmalerier på svære bygninger i Teheran. Hans mindre verker er utstilt i Bergen i disse dager. Bildet jeg har tatt bilde av, er malt på veggen utenfor galleriet.


(Blogginnlegget er hentet fra Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin