Ung gigant av Jon Hustad: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig

Churchill og jeg, vi går ganske langt tilbake. Jeg ble derfor veldig nysgjerrig på Jon Hustads biografi om Winston Churchill og tiden frem til første verdenskrig. Biografien kom ut nå i år (2014)  og er utgitt på Schibsted. Jon Hustad … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Hysj! Lesing pågår)

Vi ser forskjellig på saker og ting

I sommer hadde Helene på bokloftet en gira-away, og jeg var den heldige vinneren av Ingvar Ambjørnsens bok om Samson og Roberto. Nå er det sånn at vi er mye på fjellet (eller sætra, om du vil…) både sommer og høst, og det er som regel min bedre halvdel som er nede i bygda for å ordne det som bør ordnes. Post, for eksempel. Jeg bekymrer meg stort sett ikke for noe, det meste blir tatt godt hånd om. Posten også, SOM REGEL!!
Dagene går sin vante gang, innimellom tar jeg meg på tak og skriver en bokomtale, eller noe annet fjas på bloggen, da sjekker jeg e-post samtidig. Og i går (eller var det forrige dagen? Nå ble jeg litt i tvil her, men det gjør ikke den helt store forskjellen.) var det en e-post fra Helene, fortsatt på bokloftet, som lurte på om boka hadde kommet fram. Nnntjaaa… Si det? Boka hadde ikke kommet meg i hende, men på forespørsel til informasjons- og organisasjonsansvarlig, viste det seg at «joda! Visst hadde det kommet noen bokgreier, men jeg trudd det ikke det hasta å ta dem med opp, for du har jo så mange uleste bøker her allerede?!» «Ehhh… Ja?? Post er post, og posten skal jo fram!»

Så i dag var det altså jeg som måtte ta en tur ned i bygda. Ikke bare for å hente post, men det må sies at det ble straks litt mer lystbetont å ta den turen, da det sannsynligvis lå en liten skjønnhet og venta på meg ;o)


Og der! Der lå det ikke bare en skjønnhet, det var flere overraskelser! Jeg kan med engang si at det ikke blir helt med det første at jeg behøver å rive meg i håret fordi jeg ikke har noe å lese.. I tillegg til Kaptein Nemo-boka, lå det to bøker jeg har tigd fra Juritzen Forlag i postkassa: «Nøkkelmakern» av Gert Nygårdshaug og «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa» av debutanten Tine J. Sir. Når det gjelder den første: jeg storkoste meg med parallell-romanen «Klokkemakeqren» da en kom ut for noen år sida, og gleder meg til denne. Når det gjelder bok nummer to, er det tre ting jeg vil kommentere:
1. Debutanter er bestandig spennende
2. For en fantastisk tittel!!!
3. For et eventyrlig navn forfatteren har- tenk når hun skal lanseres (landseres? Med eller uten d?)!! Forestill dere at hun skal være med i et (gjerne stort) tv-show (ikke et sånn der lite hverdagslig tv-program, men et skikkelig tv-show altså), så roper skal programlederen, introdusere henne, og med malmfull røst lyder det det i hundretusenvis av hjem:
«Please welcome Tine J. Sir!»
Det vil bli et minne for livet, både for den ene og den andre, tenker jeg, mens jeg, jeg gleder meg til å lese den boka også :o)

Som om ikke det var nok, lå det en annen tykk konvolutt nederst i postkassa, utvilsomt ei bok det også, men konvolutten var ikke merket med avsender eller andre hint som kunne fortelle meg hvem eller hva. Da jeg fikk revet opp plasten, skjønte jeg hva det var, enda boka var pakka inn enda litt mer; Siri Pettersens bok nummer to om Hirka Halelaus; Råta! Neiogneiognei!! Rett nok sitter jeg mye ute på trappa og holder en sjuk hund med selskap om dagen, men hvordan skal jeg rekke alt dette da? Og hvor skal jeg begynne?

For sikkerhets skyld hadde jeg rydda plass til et par nye lydbøker på mobilen, så jeg har litt å kose meg med der også…


(Blogginnlegget er hentet fra Bøker & bokhyller…)

Tanker om bok – Karin Fossum: Den som frykter ulven

Tittel: Den som frykter ulven (Boken kom i 1997)
Forfatter: Karin Fossum
Innbinding: Lydbok CD
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2009
Innleser: Lund,Trini
Spilletid: 7:46
Filformat: MP3
Språk: Bokmål
Serie: Lommelydbok
ISBN/EAN: 9788202295769

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Errki har en underlig adferd som er betinget av indre stemmer. En dag blir gamle Halldis Horn funnet død på trappa til det lille småbruket, og Errki er sett på åstedet. Førstebetjent Konrad Sejer begynner å arbeide med saken, bare for dagen etter å bli avbrutt av noe annet. En ung mann raner byens bank og truer med seg en kunde som gissel. Det skal vise seg å være en underlig sammenheng mellom de to sakene. Dette er den tredje romanen om politietterforskeren Konrad Sejer. Denne utgaven er en lydbok i MP3-format. Den kan kun spilles i CD-spillere som kan spille av dette formatet.

Omtale fra forlaget:

I denne Sejer-romanen blir Gamle Haldis Horn funnet død på trappen til det lille småbruket sitt. Den tolv år gamle barnehjemsgutten, Kannick, finner henne, og han kan fortelle at han har sett Errki Johrma som nettopp har rømt fra en psykiatrisk institusjon….

Karin Fossum – Foto fra Cappelen Damm forlag

Karin Fossum (f.1954) har publisert siden 1974, da kom diktsamlingen Kanskje i morgen. Krim-serien med Konrad Sejer startet i 1995 med Evas øye. Hun har mottatt flere priser og er oversatt til 25 språk. 

Mine tanker om Den som frykter ulven:

Jeg leser/lytter gjerne en god krim-roman som «mellomlesing» til andre roman-genre eller faglitteratur. Det er mange krim-forfattere å velge i, ikke alle faller i like god smak. Men Karin Fossum er som oftest et «sikkert» valg. Hun skriver engasjerende og godt, med en glimrende innsikt i psyken til «forvillede» sjeler.
Jeg vil ikke foretrekke å lese flere av bøkene hennes i en bolk, for det kan være nokså deprimerende og makaber lesing. Slik også med denne. Karin Fossum skriver krim-romaner med en sterk vekt på det psykologiske aspekt. (Jeg har psykologi i min fagkrets, så jeg regner med det kan være en av grunnene til at jeg trives i hennes makabre verden)
Det er mange triste skjebner vi møter i hennes bøker – og i denne var det tre skakk-kjørte som på en tilfeldig måte «fant sammen»
De var alle tre preget av en lengsel etter tilhørighet, kjærlighet og kontakt.
De tre ulykksalige skapningene er: Morgan, raneren som måtte skaffe penger til en «venn» i fengsel som han skylder en vennetjeneste, Erkki Johrma som har rømt fra en psykiatrisk institusjon og befinner seg tilfeldig i banken – han blir et gissel som Morgan impulsivt tar med seg, og så er det barnehjemsgutten Kannick som ofte stikker til skogs for å trene bueskyting. Disse tre sine veier krysser hverandres, og sentralt i historien står bankranet, gisseltakingen og mordet på en gammel dame som skjer omtrent samtidig.
Et nesten rørende forhold oppstår mellom bankraneren og Errki, Morgan skjønner at han ikke er gal på alle måter, men faktisk en intelligent person. Den tause, innesluttede Errki kommer faktisk litt ut av sitt «skall»  i møtet med Morgan.
Errki er den opplagte morderen i folks øyne – han har ofte vært der ulykker skjer tidligere, og han er inneforstått med at alle lett blir skremt av han – men er han egentlig morderen? Det avsløres ikke før på slutten av boken – Karin Fossum har laget et logisk og spennende plot her.
Karin Fossums krim-romaner fanger opp mange viktige temaer og relasjoner. Her får vi sterk sympati for Errki og hans skjebne, i det hele tatt preges alle de tre hovedaktørene av oppvekst og familieforhold, og samfunnsforhold som ikke har gitt dem det beste utgangspunktet i livet. Blant annet hører vi om hva som egentlig skjedde da Errkis mor døde da han var 8 år gammel – en makaber historie det også. (Og det er vel denne hendelsen som har vært det mest traumatiske i Errkis liv – og kanskje dette at sannheten kom frem, ville ha endret mye i hans liv, om ikke en annen trist skjebne innhentet han – skal ikke her avsløre for mye).
Som oftest i Karin Fossums bøker finner vi gjerningsmenn i «stygge saker», men hun gir oss alltid et lite hint om at alle har noe godt i seg, uansett – slik også i denne romanen. Hun legger også stor vekt på å finne forklaringer og prøve å forstå motivene bak forbrytelsene, beveggrunnen til gjerningsmennene. Og ikke minst får hun frem at alle har krav på å bli sett, forstått, forbrytere er også mennesker – at de har havnet i den situasjonen de befinner seg i, er ofte tilfeldig……

En engasjerende og god krim-roman som også får en til å tenke litt i etterkant – og hovedpersonene er skildret så levende og interessante at man glemmer de ikke så lett. Et annet «anker» i de fleste av Karin Fossums bøker er den sympatiske etterforskeren, enkemannen Konrad Sejer; «trofast» mot sin avdøde kone – men her øyner vi en liten romanse – en kontrast til alt det andre dystre som Konrad må befatte seg med.
Terningkast på denne:4

Min Blogg-post om Karin Fossum i Bokprogrammet

Flere av Karin Fossums bøker har gått som TV film eller spille-film, her er et lite klipp fra filmatiseringen av Den som frykter ulven – en nokså «fri» versjon fra boken var denne:
 
(Blogginnlegget er hentet fra Reading Randi)

Min Kamp 3 (Boyhood Island: My Struggle Book 3) av Karl Ove Knausgård – en sterk oppvekstskildring


Min Kamp 3 (2009) er Karl Ove Knausgårds beskrivelse av oppveksten på Tromøya, Arendal. Fra de flyttet dit da han ennå satt i barnevogn til de flyttet til Kristiansand da han gikk på ungdomsskolen. Jeg har kjøpt boken og jeg synes det er en sterk oppvekstskildring. En av de sterkeste jeg har lest.

At forfatteren skriver bra er nesten unødvendig å skrive. Allikevel – en sannhet kan ikke sies for ofte – han skriver som få andre klarer. Det flyter; så uanstrengt. Å skrive boken må ha kostet en del for Karl Ove Knausgård. Hvordan noen kan mene at det ikke er riktig å fortelle denne historien er for meg en gåte. Det er viktig at slike historier blir fortalt.


Karl Ove Knausgård beskriver seg selv som et følsomt barn som lett tar til tårene. Det er mye han er redd for – f eks hunder. Liten, med utstående tenner og rumpe. Vitebegjærlig. Flink på skolen. Glad i å spille fotball. Være sammen med venner. Liker jenter og blir fort forelsket. Mye er likt andre barn i den alderen. Og store deler av boken handler om det vanlige som skjer rundt en gutt i den alderen. Familie, venner, interesser, skole, fritid og ferie. På mange måter en tidsreise. Mange morsomme episoder er det. Men på et område skiller Karl Ove Knausgård seg ut, han lever under et skrekkregime.


Et skrekkregime som ikke var enkelt for andre å oppdage. Men som alltid. Noen må ha sett og valgt å lukke øynene. Karl Ove Knausgård har Den store stygge ulven i sin nærhet. Faren. Psykopaten som er en benevnelse jeg gir han.

Det er rett og slett vondt å lese hvordan faren behandler forfatteren og broren Yngve. Og det er når moren ikke er til stede han utøver terroren. Men hun må ha vært klar over det. Jeg mener at det ikke finnes noe som kan unnskylde at hun valgte å la dette skje.


Det er psykisk og fysisk terror. Faren hermer etter og gjør narr av Karl Ove. Han utøver ulike former for fysisk vold som slag, vrir rundt øret og arm. Slenger dem i veggen. Ingen får lov til å komme hjem til dem, heller ikke i bursdager. Det er strenge husregler. Rett og slett et skrekkregime for et barn å vokse opp i. Fra å være redd faren går forfatteren over til hate han.


Nå er det slik at gutter finne på mye rart, Og når de aldri får lov til å ha med seg venner hjem, oppholder de seg mye ute. Tingene de finner på gjør at det kan gå over styr for en hvilken som helst forelder. Men dette er noe helt annet. 

Faren kan lukte seg til alle avvik. Det minste avvik straffes. Faren har oversikt over den minste ting. Å miste en sokk på svømmingen er en katastrofe og det vet en liten gutt før han han kommer hjem at det vil bli straffet. Men det er ikke bare for å straffe for forseelser; nei faren er rett og slett sadistisk. Guttene skal danse etter hans pipe. Og de leser han og gruer seg til å være sammen med han. Ikke engang når faren er  i godt humør føler de seg trygge. For han kan brått endre humør. Tenk for en redsel når moren reiser bort for å ta videreutdannelse. Og for en glede når faren året etter velger det samme.

Mye kunne vært skrevet om denne. Sitert. Det er rett og slett en pageturner.


Jeg avslutter med noen av forfatterens refleksjoner om barndommen – «hun» er moren:


«Hun var der alltid, det vet jeg, men kan ikke huske det. Jeg har ikke noe minne om at hun leste for meg, jeg kan ikke huske at hun satte ett eneste plaster på knærne mine eller var til stede på en eneste skoleavslutning.

   Hva kan det komme av?


Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden tatt livet mitt, på den ene eller den andre måten.


Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til en eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.

   Det er de ikke. Det vet jeg.


Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, de ser på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.


Pappa visste selv at det forholdt seg på den måten. Selvinnsikt var ikke en av manglene hans. En kveld på begynnelsen av åttitallet sa han til Prestbakmo at det var mamma som hadde reddet ungene hans. Spørsmålet er om det var nok. Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid. Spørsmålet er om det er nok til å balansere mørket.


Hun tok et valg, hun ble hos ham, hun må ha hatt en grunn til det.»


(Blogginnlegget er hentet fra tones bokmerke )

Det tause vitnet av Agatha Christie

Tittel: Det tause vitnet
Originaltittel: Dumb Witness (engelsk)
Forfatter: Agatha Christie
Oversetter: Thor Chr. Borch
Serie: Hercule Poirot #16
Sider: 239
Sjanger: Krim
Baksidetekst:
Frøken Arundell er gammel og styrtrik. Hun har to nieser og en nevø, alle i desperat pengemangel. De tilbringer påsken hos henne, og frøken Arundell blir utsatt for et merkelig ulykkestilfelle. Hun overlever, og skriver et brev til Hercule Poirot. Men da den belgiske mesterdetektiven åpner det, er hun allerede død.

Den lille mustasjeprydede belgieren Hercule Poirot dukket første gang opp i Agatha Christies debutroman Stylesmysteriet (1920), og han opptrer i 32 romaner og syv novellesamlinger før han gjør sin sorti. Denne skarpsynte logikeren - pertentlig og korrekt - gjør flittig bruk av sine «små grå hjerneceller» når et mysterium skal løses. Han er ingen handlingens mann, men går veien om gjerningsmannens psyke for å avsløre forbrytelsen. Dessuten er Poirot giftekspert, og i ikke mindre enn 40 av sakene han har vært med på å løse, ble gift brukt som mordvåpen. Sammen med sin private dr. Watson, kaptein Hastings, bistår Hercule Poirot ofte, og med stort hell, førstebetjent Japp ved Scotland Yard.

Mine tanker:
Jeg fant noen Agatha Christie-bøker blant pappas og mammas gamle bøker, i tillegg til at jeg kjøpte noen på et loppemarked, for ganske lenge siden. Til nå har jeg lest tre av seks. Jeg har lest Giftige krystaller,  Ti små negerunger og denne, Det tause vitnet. Til nå liker jeg Ti små negerunger best.

Det tause vitnet er ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det tar lang tid før det kommer fram at det er et mysterium i det hele tatt. Jeg synes det ble litt langtekkelig, og jeg lurte på hvorfor Poirot og Hastings vandret rundt i en liten by på landsbygda i England. De hadde jo ikke noe å gjøre der, trodde jeg, men når det er en krimbok, må det være et mord. Så de måtte ha en grunn, fant jeg ut til slutt.

Dette er min første bok om Poirot. I følge Goodreads er det nummer 16 om Poirot, men de trenger ikke å leses i riktig rekkefølge. Det jeg har sett av Poirot til nå minner meg om Sherlock Holmes. Begge bokseriene har en detektiv som er litt for smart for sitt eget beste, Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Begge har en side kick som forteller historien, og ikke alltid er like skarp som detektiven, kaptein Hastings og doktor Watson. Watson er smartere enn Hastings, da. I tillegg hjelper begge detektivene en førstebetjent ved Scotland Yard, Poirot hjelper Japp og Holmes hjelper Lestrade. Dette er min mening etter å ha lest Det tause vitnet om Poirot og Hunden fra Baskerville om Holmes, så ikke skyt meg hvis du mener noe annet. Vær så snill!

Jeg synes både Poirot og Hastings har et litt gammeldags kvinnesyn. Jeg vet at boka er skrevet på 1930-tallet, så det er ikke så rart, men likevel irriterte det meg litt. Jeg synes at noen av utsagnene deres var dumme og diskriminerende. For eksempel snakket de om at tåpelige kvinner er tåpelige uansett hva de snakket om, og jeg synes ikke det var en særlig flatterende beskrivelse, hverken av en mann eller kvinne. Poirot og Hastings virket litt patroniserende ovenfor kvinner.

Språket var litt gammeldags. Jeg likte det! Jeg synes det er fascinerende å se hvor mye stivere folk var da de kommuniserte før enn nå. I Det tause vitnet brukes både De og Dem, og av og til dukket det opp noen engelske ord, som Weekend; det var veldig rart. Jeg vet ikke hvorfor oversetteren har valgt å gjøre det slik.

Det hendte at det dukket opp noen ordspråk i boka, og noen var bedre oversatt enn andre. Et av ordspråkene var oversatt helt ordrett fra engelsk, og da ga det ikke mening på norsk. Da jeg leste det, var det første jeg tenkte: «HVA SØREN?!» Så lo jeg høyt. Det var litt flaut fordi jeg satt på flyet hjem fra Stavanger… Det var Poirot som sa det, og han sa: «Dere har et uttrykk, ikke sant, når det stikker noe under: ‘Det er en neger i vedstabelen’Jeg hadde aldri hørt det før, og på norsk gir det ikke noe mening… Og det ble ikke bedre. Han fortsatte med å si: «Eh bien, sånn er det her også. Det er – ikke en neger, men en morder – i vår vedstabel.» «Det er en neger i vedstabelen» er visst et amerikansk uttrykk, «There’s a nigger in the wood pile», men når du oversetter det til norsk gir det ikke mening… (Dette er en ganske gammel bok. Det forklarer de litt upassende ordene, og for det vil jeg unnskylde hvis noen føler seg støtt. Det er absolutt ikke meningen.)

Som de fleste krimhistorier, greide jeg ikke å gjette hva som var løsningen på gåten. Jeg er elendig på det, og tenker ofte at det kan det ikke være, og så er det det… Haha… Vel, er det ikke alltid sånn? Jeg føler i hvert fall det. Det er ikke ofte jeg skjønner hva det er som har skjedd før løsningen blir fortalt.

Det tause vitnet er en underholdende bok, men den var ikke mer en helt grei. Jeg kommer likevel til å lese mer av Agatha Christie. Liker du klassisk krim er Agatha Christies bøker for deg.

- Anna …
(Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

Sju dagar i august av Brit Bildøen

Jeg har lest en god bok! «Sju dagar i august» fikk jeg som leseeksemplar av Samlaget og med det ble det en god start på bokhøsten min.

Denne boken er lagt frem i tid, til en uke i august 2019, åtte år etter Utøya-tragedien. Romanens to hovedpersoner er Sofie og Otto.Sofie er en kvinne i 50 årene, hun er leder for det nye Munch-museet som har åpnet, men sliter fremdeles med savnet etter tenåringsdatteren Marie som døde på Utøya.

Sofies mann, Otto, er leder for FROM som er Foreningen for rom-folket. Han har en sønn som er dykkerinstruktør og bor i Australia, men har lite kontakt med han. 

Gjennom denne uka, de syv dagene i august, får vi fort inntrykk av alt er ikke som det skal være mellom Sofie og Otto. hun skjuler for mannen sin et flåttbitt som stadig blir mer betent, mens han på sin side skjuler en flørt han har gående med Sofies beste venninne og kollega. Sakte mens følelsene bygger seg opp, så blir kommer en tropisk storm til Oslo også, der hvor ekteparet bor og har hytte. NRK’s anmelder mente at naturen er brukt for å illustrere hvordan Sofie har det, energisk og svak om hverandre. En sammenligning jeg synes passer svært godt.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan Bildøen beskriver sorg på. Sofie sørger, naturlig nok, enda over datteren som hun mistet åtte år tidligere. Sofie går enda og lurer på hvorfor datteren ikke ringte da hun gjemte seg, som de fleste andre som omkom gjorde. Også samspillet mellom et par som sakte men sikkert sklir fra hverandre og skjuler ting for hverandre, beskriver Brit Bildøen veldig troverdig. Det går aldri over til å  bli klisjéfylt eller spekulativt.

«Sju dagar i august» er en lavmælt bok som grep meg da jeg leste den i forrige uke. Det er en bok en leser sakte, men plutselig er den slutt fordi en ikke greidde å legge den fra seg.  Takk til Samlaget for leseeksemplar.
(Blogginnlegget er hentet fra Groskro's verden)

Tur rundt Lisjedalsvatnet

På fri-onsdagen denne veka hadde eg ein del å ta att av skulearbeid og husarbeid. Det er utruleg kor vanskeleg det er å få mobilisert energi til denslags når sola skin, men det gjekk på eit vis. Midt på føremiddagen gjekk eg ein tur med hunden, men elles var det lite spektakulært på programmet.

Ungane kom heim til ferdig middag, som var restar av gårsdagens gedigne panne med blomkålsuppe, og så greidde eg å lokke med meg mine eigne to og ein nabo på tur rundt vatnet i Lisjedalen. Planen var å plukke kantarellar, men det vart det lite av.

Drikkevasskjelda vår


(Blogginnlegget er hentet fra Ariel)

3 bøker for ørene

Det er noe helt spesielt med lydbøker. En særegen måte å la seg flyte inn i et annet univers. Lydbokforlaget holder koken og sender stadig ut ventende godbiter. Her er 3 nye bøker for ørene.
(Blogginnlegget er hentet fra leselysten.com)

Lyden Av Asfalt av Yngve Kveine

Det nye Tigerforlaget har kommet med sin første bok !! Nytt forlag, ny forfatter, spennende :)
Dette er en oppvekstroman fra Oslo Øst, altså laangt unna den verden jeg vokste opp i langt ute på landet i trøndelag ! Så, da var spørsmålet om denne romanen kunne gi meg noe?

Vi følger en guttegjeng som vokser opp på Linderud på 80- og 90- tallet. Livet består av dårlige lærere, familier i oppløsning, mobbing og dårlige venner. Følelsen av å være et null, verdiløs og mobbeoffer er stor. Helt til de en dag oppdager musikken til Jokke & Valentinerne. Den blir en redning i håpløsheten.

Så utrolig følelsemessing bra skrevet! Jeg har ingen mening om hvordan det er å vokse opp i en stor by, men denne boka forteller meg ganske godt hvordan det er. Den er rå og usminket men også spennende. Kanskje er det ikke så stor forskjell på bygd og by, for tankene og følelsene som kommer frem er nok veldig like for alle. Og et lite feiltrinn kan  forfølge deg i mange år, noe hovedpersonen dessverre får føle på kropp og sjel ! Det er en trist, opprørende, humoristisk og sterk historie som alle bør lese ! Veldig bra debut !

  • Forlag: Tigerforlaget.
  • Utgivelse: 8 september 2014
  • Sjanger: Roman


(Blogginnlegget er hentet fra " Born to be a reader")

Brudekisten- lydbok med smell :o)

Unni Lindell

Lydbokforlaget, 2014
Spilletid 13 timer, 23 minutter
Forbilledlig lest av Håkon Ramstad.

Hør utdrag her!

Dette er Lindells tiende bok med Cato Isaksen som hovedetterforsker, den fjerde (?) hvor Mariann Dahle er med. De sju første bøkene har jeg lest/ hørt, men «Sukkerdøden» og «Djevelkysset» forsvant i vrimmelen av andre fristende bøker. Det er mulig jeg må plukke opp de to også, for hittil har jeg ikke funnet noe negativt å peke på ved Lindells bøker!

Denne gangen ligger forhistorien plassert ved nå nedlagte Gaustad Sykehus. På slutten av 1980-tallet ble det arrangert barnedager ved sykehuset, og tanken var vel at barn med tilknytning til psykiatrien skulle møte andre i samme situasjon samtidig som de holdt kontakten med fedrene sine. Denne dagen for snaut 25 år sida ble et av barna funnet død i kjelleren, tilsynelatende hadde hun falt ned fra ei gardintrapp og slått hodet i betonggulvet. Hendelsen ble dermed arkivert som ei beklagelig ulykke. Nå som foreldelsesfristen nærmer seg, har ett av barna, Aud, bestemt seg for å skrive en avisartikkel om det som hendte på Gaustad denne dagen. Hun kontakter Emmy, som også var tilstede da, for å fortelle (eller advare?) henne hva hun har satt seg fore- saken vil utvilsomt få store konsekvenser for flere av de innvolverte.
Allerede samme kveld, blir Aud brutalt myrdet, og det eneste vitnet er hunden hennes…
Her er det selvfølgelig et rikt utvalg av mulige motiver og gjerningsmenn. Det trekkes det tråder og legges ut hint, spor og villspor.
Cato Isaksen og Mariann Dahle må igjen -høyst motvillig- jobbe sammen for å løse saken. I hodet mitt har jeg et bilde av de to som et damplokomotiv: når de først har fått opp dampen og farta er de ustoppelige! Problemet er at boltene på ett av hjulene ikke er skrudd skikkelig etter, så når farta blir for stor begynner det å skingle.. Mariann Dahle er skarp og observant, men slett ikke en etterforsker med dømmekraft og den nødvendige roen…

Sikkord: stort, variert og truverdig persongalleri. Litt skremmende, mørkt, mystisk og spøkelsesaktig miljø; det nedlagte gamle sykehuset, med korridorer, kulverter og katakomber. Når man heller en dose (mislykket) psykiatri opp i det hele, blir det rett og slett litt guffent!
Jeg likte boka kjempegodt, og anbefaler den varmt og hjertlig til de av dere som liker tradisjonell krim. Andre bloggere som har lest og likt boka er Tine og Rita- Begge to er damer som leser mye, er glad i krim og som er litt kresne på hva de jubler for, så at de er begeistra er nok mer å legge vekt på enn hva jeg synes, for jeg er generelt lett å gjøre fornøyd- lucky me ;o) …
(Blogginnlegget er hentet fra Bøker & bokhyller…)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin