Tanker om bok – Ruth Lillegraven: Manilahallen

Tittel: Manilahallen 
Forfatter: Ruth Lillegraven 
Antall sider: 231 
Utgitt: 2014 
Format: Innbundet 
Forlag: Tiden 
Språk: Nynorsk 
Form: dikt 
ISBN: 9788210054068 
Emne: Spiseforstyrrelser 

Fra forlagets side:

Manilahallen
Eit dikt. Eit liv
Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik?

Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg – og difor heilt uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Ruth Lillegraven foto fra forlagets side:Paal-Audestad

Om forfatteren fra forlagets side:

Ruth Lillegraven
(21.10.1978 – )
Ruth Lillegraven kjem frå Granvin i Hardanger, og bur no i Lommedalen i Bærum. Ho debuterte med diktsamlinga Store stygge dikt i 2005 og har seinare gitt ut romanen Mellom oss og diktsamlinga Urd, som ho vann Brageprisen og bokbloggarprisen 2013 for, og Manilahallen (2014). Ho har i tillegg gitt ut fire bøker for små barn om søskenparet Mari og Magnus (sjå Samlaget).

PRISER
2012: Sokneprest Alfred Andersson-Rysst fond
2013: Brageprisen
2013: Bokbloggerprisen

Mine tanker om Manilahallen:

Vi følger livet til Birgit så langt tilbake i tid hun kan huske og frem til bortimot 70 år – en roman eller kanskje heller en biografi i dikt – med en oversiktlig inndeling:
Prolog: Knokkelkontakt – (Det er når hun kjenner knoklene sine at hun har «herredømme» over livet sitt)
Del 1 – Sommarfuglsus og vrimlevind – s.21 – en barndomsbeskrivelse
Del 2 – Larmen og livet – s.75
Del 3 – Kantar og konturar – s.115
Del 4 – Og trea skiftar – s.155
Del 5 – I midten av stjerna – s.174
De ulike delene gir oss et innblikk i ulike perioder av livet – det første inntrykket vi får er av et barn som nærmest roper på oppmerksomhet, et barn som vil bli sett – en lekebøtte med sand blir kastet utover et nyskurt gulv:
her er bøtta mi
her er sanden min
og her er eg
At hele dikt-romanen går i ett, med korte setninger uten punktum og ingen «store» bokstaver, gjør den til spennende lesing som man må se i en sammenheng – de ulike periodene av livet glir over i hverandre – barnet opplever tidlig fødsel på gården, kalven hun blir glad i, men også det triste når den blir slaktet og lekekameraten er borte. Som 4-åring opplever hun også at moren blir borte på sykehus en stund.
Som 7-åring kommer mer utrygghet inn i livet hennes, de flytter fra gården og til mer bynært strøk – og allerede nå opplever hun mobbing, enda verre blir det når hun som 12-åring blir mobbet, voldtatt og truet – og ingen voksenperson i nærmiljøet tar ansvar og gir henne trygghet – fra da av dukker alltid «skuggen bak ryggen» opp når livet er problematisk – og skammen blir noe som preger henne – som 18-åring blir hun gift og får barn, og som 20-åring har hun to barn – skilsmisse og «raud-dame»-tid følger med demonstrasjoner og aktivist-miljø, studier og vaskejobber, nytt ekteskap med Asgeir-teolog, sønnen Hans er nå 7 år, og datteren Stina er 5, og så kommer Simen når hun er 26 – og etter han kommer slankingen og sykdommen – anoreksia. Som 33-åring begynner sykehusoppholdene -

så byrjar dei spørja og
grave, peike og plage
(s.122)
åttitalet kjem
dette tiåret etter
modun, og før deg

Så jobber hun for lokalradio, skal intervjue en kriminell – det blir et nytt forhold – hun opplever å blir mormor – hun opplever sykdom og elendighet – hun får en diagnose – Sjøgrens syndrom – hun har hatt både det ene og det andre:
men flaks har du
ikkje hatt,seier legen
Litt flaks blir det kanskje, hun arver onkel Oskar – og så var det hjelp å få på Modum
og manilahallen etter rommet med
med dei store vindauga, dei
som slepper inn lyset og
lufta og livet

Manilahallen er salen på Modum Bad som ble noe positivt i livet hennes – oppholdet fikk livet hennes inn i en bedre fase.
I 2006 er hun 60 år – hun er tilbake til barndommens hytte – et levd liv – kanskje er man herdet – kanskje har man lært seg å holde ut, å takle dette livet på en eller annen overlevelsesmåte:
dette er mi gate
dette er mitt folk
dette er mitt liv – (s.231)
Kanskje har man sin plass og hører til noe sted, tross alt. Birgits liv og dikt-romanen om henne er vel kanskje ikke så mye annerledes enn mange andre livshistorier – men egentlig har vel hvert menneske sin egen enestående historie – Birgits liv var i perioder tungt og slitsomt og problematisk, Ruth Lillegraven har skrevet hennes liv slik at leseren nesten føler det på kroppen – og hovedpersonen har nok møtt litt mer motgang enn gjennomsnitts-mennesker vi kjenner.
Jeg har oppsummert noen «streif-glimt» av Birgits liv – av Lillegravens fremstilling – Det kunne ha vært et «diktet» liv, men her har Lillegraven tatt utgangspunkt i en historie fra virkeligheten

I Urd var det også en livshistorie hun skildret, men den livshistorien opplevde jeg litt mykere, varmere, mer positiv enn historien om Berits liv – skjønt Manilahallen fortalte vel også på mange måter en positiv historie om et menneske som tross problemer og motgang hadde evnen til å reise seg og ta det livet bød på av godt og vondt, Berit hadde evnen til å glede seg over naturen, menneskene rundt seg, barn og barnebarn – hun deltok i samfunnslivet, i demonstrasjoner og var på mange måter et aktivt og positivt menneske – hennes livs-historie blir så mye mer levende og spesiell når den trer frem gjennom korte dikt-linjer, i stedet for en lang, og kanskje kjedelig roman – historien er meget vakkert fortalt av Ruth Lillegraven. – Jeg må innrømme at det var først og fremst den fine måten denne historien var fortalt på – mer enn selve det som skjedde i livet til en kvinne – som gjør at jeg velger å gi den terningkast:5
(Blogginnlegget er hentet fra Reading Randi)

Ektefølt og engasjerende om politisk oppvåkning

«… et sted var det noe som manglet. Han jobbet ikke for seg sjøl. Han jobbet ikke for sin egen klasse. Han jobbet for en fremmed klasse. Han jobbet for en fremmed makt. De sa han levde i et land med arbeiderstyre. Men Gunnar visste at han levde i et okkupert land, i et land der en fremmed klasse hersket.» Historiens kraftlinjer, s. 18

For noen år siden hadde jeg en venn som var en streit og beundringsverdig kar. Ujålete var han, lojal og spøkefull også. Men han var ikke perfekt, hvem av oss er det? Hans feil, en av dem i hvert fall, var at han var en fundamental idealist. Et menneske med en grensesløs optimisme og rosafargede briller som hadde en hytte på toppen et fjell som ga en perfekt utsikt over det forjettede land der elver av melk og honning buktet seg som en slange i et landskap inspirert av «What Dreams May Come».

Før han flyttet ut av landet for å realisere innfallene sine, var det ikke rent få av oss i kameratgjengen som hadde glede av å stikke hull i de luftige ideene og bevingede drømmeriene som tytet ut av munnen hans. Vi lirte av oss den ene linjen etter den andre om verdens uforanderlighet, overmakten, alt som sto i veien før kunne komme frem dit han allerede var i hodet sitt. Men han lot seg ikke bli jekket ned, realitetsorientert, gjort til en vanlig, kynisk hvermannsen som har tapet munnen til sjelen og tvunget den til å akseptere at lite kan forandres, at det er bedre og tryggere å være på sidelinjen, observere. Det er jeg glad for.

Senere, da jeg ble eldre, angret jeg selvfølgelig på kommentarene mine. Ikke så mye fordi jeg hadde endret min mening om at idealisme som ikke er krydret med en viss realisme leder til et bedre liv eller en raskere realisering av drømmer, men fordi jeg har kommet til den erkjennelsen at mennesker som kameraten min er en av hovedgrunnene til at ting forandrer seg til det bedre for oss alle. Det betyr ikke at de ikke knuser noen vaser når de springer ut for å omfavne verden og dens muligheter eller går seg bort i det de utforsker umerkede stier på ukjent terreng, men i sum løfter idealistene taket for hvor høyt våre drømmer kan stige og hvor vidt vår verden kan ekspanseres slik at det blir rom for flere.

Hovedpersonen i Espen Haavardsholds «Historiens kraftlinjer» er, som min tidligere kamerat, en idealist. Eller rettere sagt; han VIL bli en idealist. Tjuefire år gammel, skilt og desillusjonert med politikken som føres av Sosialdemokratene som lenge siden sviktet arbeiderne til fordel for pengemakten, lefler han med marxisme-leninismen som appellerer til stadig flere i Norge, også i Sarpsborg der han bor.

Men Gunnar Haram er ikke en som kaster seg ut i sjøen uten å først dyppe tåa i vannet for å sjekke temperaturen. Før han hengir seg til kommunismen, vil han først se hva slags fremtid den har å by for Norge og for dets arbeidende klasse. Sovjet er ikke et alternativ. Heller ikke Cuba eller Kina. I stedet blir det Albania, der proletariats diktaturetter har produsert, statistisk sett, mirakuløse resultater.

Han vet ikke stort mer om Albania enn det han har lest i en roman, pluss noen brosjyrer han har kjøpt på en bokhandler. Men det bekymrer ham ikke spesielt. Faktisk er han en av de mer informerte om reisens mål sammenliknet med reisefellene; sosialarbeideren Turid, førskolelæreren Laila, historiestudenten Åsmund, journaliststudenten Astri, forfatteren Simon, mfl.

De fleste av reisefellene til Gunnar er mer overbeviste enn ham. Likevel blir selv de slått av tidsreisen bakover som de opplever når de lander i Tirana. Det er som om de har landet i en verden fanget i århundreskiftet. Å sette ord på denne observasjonen blir ikke akkurat møtt med forståelse, og enda verre; umiddelbart etter ankomsten blir idealistene minnet på at burde ha lest mer om landet de har kommet til og kvittet seg med skjeggene (som forbindes med det patriarkalske samfunnet før proletariatets diktatur tok over) og de korte skjørtene (som blir sett på som symbol på vestlig liberalisme). Kameratene blir underlagt tvungen klipping og shopping av passende antrekk. Deretter går turen til hotellet hvor de blir lovet en politisk diskusjon om overtrampen.

De får en rutinemessig omvisning i tekstilfabrikker, barnehager, arkeologiske funnsteder, revolusjonsmuseer, traktorfabrikker, pionerleire, kollektivbruk, sjukehus, koppertrådfabrikker og elektrisitetsverk. Informeres om resultatene arbeidernes diktatur har produsert til tross for konspirasjonene fra utlandet, både fra Vesten og fra Sovjetpampene som forlengst har lagt alle pretensjoner til side og åpnet dørene for kapitalismens krefter.

Gunnar er først skeptisk til det han blir fortalt. Det gjør ham verken populær hos de albanske vertene eller de norske kameratene.

Så møter han Mihal.

«Historiens kraftlinjer» er en dempet, dyptloddende og politisk roman om idealisme, samfunnskritikk, desillusjon og politisk oppvåkning. Den er også et ypperlig eksempel på litteraturen som ble skrevet i denne perioden (1970-årene) her i Norge: politisk, engasjerende, ektefølt og samfunnsengasjert. Kontrasten er stor til bøkene som skrives i dag, og sammenlikningen får dessverre samtidslitteraturen til å se ut som et barn som er mer opptatt av tærne på føttene enn om verden omkring.

«Historiens kraftlinjer» utfordret samtidsforfatterne til å engasjere seg på vegne av arbeiderne. Skrive om dem og deres livssituasjon uten store fekter. Sånn sett er den en idealistisk bok. Men i motsetning til kameraten min, gjør den seg ikke blind for realitetene som står i veien for det forjettede land.

Anbefales sterkt!

Tittel: Historiens kraftlinjer
Utgitt: 1974
Forlag: Gyldendal
Sider: 117

Terninkast: 5

#bok #bøker #anmeldelse #litteratur #norsklitteratur #kommunisme #idealisme #1970-årene #Albania …
(Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)

Trengsel – Kathrine Nedrejord

Sjanger: Samtid Utgitt: 2014 Format: Innbundet Oversatt av: – Lest av: – Forlag: Oktober ISBN: 9788249513512 Sider: 165 Kilde: Kjøpt selv ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~ Forlaget om boka: En ung jente flytter til Paris for å studere og skrive. Mens hun venter på at begynnelsen skal fortsette møter hun han – en elegant og tilsynelatende verdensvant gutt med […]
(Blogginnlegget er hentet fra Julies bokbabbel – litteratur og småprat)

Selvtillit og paranoia

I den femte episoden av Red Dwarf roter Lister borti offiserenes rom og blir smittet av en mutert form av lungebetennelse. En sykdom som får hallusinasjonene hans til å bli virkelige, som regn av fisk inne på soverommet. Det dukker også opp personlige manifestasjoner av Listers selvtillit og paranoia. Selvtilliten oppmuntrer Lister til å finne en måte å lage et hologram av Kochanski på.

Dramatis personae:

Dave Lister spilles av Craig Charles. Og slik blir man av å drikke øl-milkshake og se på kjærlighetsfilm.

Cat spilles av Donny John-Jules. I stedet for å hjelpe Lister som ligger syk og bevisstløs i korridoren, spiser katten lunsj og leker med maten.

Arnold J. Rimmer spilles av Chris Barrie.

Holly, skipets kunstige intelligens, spilles av Norman Lovett. Holly har nå lest alle bøker som finnes og kjeder seg, så Lister sletter alle minnene om Agatha Christie så Holly kan lese bøkene igjen.

Listers paranoia spilles av Lee Cornes.

Listers selvtillit spilles av Craig Ferguson.

Og så får vi en liten gjestevisitt fra borgermesteren i Warszawa.

Og vi får en overraskende og interessant twist på slutten når Lister endelig aktiverer hologrammet til drømmedama Kochanski.

#tv #reddwarf #komedie #sciencefiction #paranoia #selvtillit #hologram …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

20. desember og fire dager til jul

Det er lørdag og butikkaos. Det er lørdag og ekstravakter, vikarer og studenter på jakt etter litt ekstra penger i januar. Og det er ivrige shoppere på julegavejakt. Jeg ærklærer fare for liv og helse i parkeringshusene. Det kan gå en kule varmt. Så, kjør forsiktig. Dagens seksordsnovelle lyder: 

Åpent kjøpesenter. Fulle bæreposer. Tom lommebok. 

Jeg teller ned til jul. Det er fire dager. Fire dager til besøk. Og jeg venter mange pakker. Jeg er litt redd, for jeg liker ikke for mye på en gang. Så jeg håper folk som er glad i meg har vært moderate. 

Jeg er generelt redd. Og reddharen har prøvd å lese bok og å lytte til musikk. Uten stor suksess. Nå blir det litt foto. Når jeg fotograferer, ser jeg, lever jeg, leverer jeg. 

H. 
(Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

Liv Forlag inviterer ungsom mellom 16 og 20 år til landsomfattende skrivemønstring!

Er du mellom 16 og 20 år og skrivelysten? Da bør du melde deg på Skriveaksjonen.no!  Skriveaksjonen er en skrivemønstring rettet mot ungdom mellom 16 …
(Blogginnlegget er hentet fra Litteraturmagasinet.no)

Finn Stenstad i Tønsberg Blad anbefaler årets beste bøker!

Det nærmer seg slutten av året, og da er det tid for å oppsummere. Så også for Finn Stenstad, Tønsbergs Blads dyktige bokanmelder, som har …
(Blogginnlegget er hentet fra Litteraturmagasinet.no)

Hellemyrsfolket hjem i stuen

Hellemyrsfolket er noe av det beste jeg har sett fra en scene noen sinne. Musikken griper meg rundt hjarterota, og sammen med de streke tekstene holdes jeg fast.
Da jeg var på DnS i dag for å sikre meg noen billetter til oppsetningen neste vinter, syntes julenissen at jeg hadde fortjent cd`en de har spilt inn, så den ble med hjem. Jeg hadde tenkt å pakke den pent inn og legge den under treet, men plutselig lå den og surret på spilleren.
Selv om jeg har sett stykket tre ganger i høst, er det ikke fritt for at klumpen i halsen var tilbake sammen med en våt øyekrok, under den siste sangen.

Hellemyrsfolket er fire bøker skrevet av Amalie Skram på slutten av 1800-tallet, og står som det mest naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie. Den er samfunnskritisk og et sterkt rop etter kvinners frigjøring. Jeg har lest den og hørt flere foredrag om både Amalie og om Hellemyrsfolket, det som fascinerte meg mest var Gunnar Staalesens foredrag hvor han trakk sammenligninger mellom Amalies liv og handlingen i Hellemyrsfolket.

Favorittsangen min er en av de lystigste, Sol over Bergen. Sangen hører hjemme i tredje bok S.G.Myre som befinner seg mot slutten av første akt hvor Sivert virkelig er på høyden. Hadde det vært opp til meg hadde vi byttet ut Nystemten med denne her, som «nasjonalsang» i Bergen. Et utdrag fra slutten av sangen:

Det er sol over Bergen bare glade fjes, vi har seilt over havet fra Nordnes 
Vi skal feste og feire at vi har dagen fri, en spassertur den gjør meg alltid blid.


Hurra for vår by så fager og ny, no kan Ulriken bare dette ned
det er sol over Bergen, alltid ren og ny, jeg skal love det regner ikke mer
Hellemyrsfolket er langt fra noe «festlig» litteratur, i andre akt som er viet den siste av de fire bøkene Afkom, har Sivert og Petra vært gift i 20 år. Sivert driver det ene foretaket etter det andre ad undas, og både han og Petra sliter seg ihjel for å få endene til å møtes. Hun er fremstilt som en ond kjerring, både mot sin mann og sine barn. Petra brøler til Sivert:

Du e sjuk
Svak og sjuk
Hellemyren lever i ditt blod
Den smitter oss,
den splitter oss, 
ungene, di ligner småfylla no

Amalie Skram skrev de første tre bøkene med et års mellomrom. Muligens hun egentlig så seg ferdig, men det er i den fjerde og siste boken Afkom, som kom 9 år senere, hun viser oss sin sterke side. Det er Sivert og Petras eldste jente Sofie, som gir oss håpet for fremtiden, når hun etter noen år tar med seg sine barn og forlater sitt tvangsekteskap. I avslutningsscenen tar hun et oppgjør med sin mor med den utrolig sterke Fies sang.
En liten strofe:

Slutt å skyld på andre,
slutt å alltid klandre 
Arvesynd og skjebnetro og mørkemenns motiv. 
Hva du enn må mene 
går jeg nå alene, 
jeg har tatt mitt valg, jeg må leve mitt liv!

Hatten av og dype bukk for både Julian Berntzen som har skrevet musikken og Gunnar Staalesen som har tilrettelagt tekstene til Amalie Skram for musikal. Herbjørg Kråkevik, Kjersti Eldvik og Andre Søfteland imponerte alle med sine stemmer, men det var Idun Vik som spilte Sofie som overrasket meg mest. Kanskje er det sluttscenen i seg selv, jeg finner så bra men stemmen til Idun Vik har all den kraft som skal til for å dra det hele i land.

Det er så godt å vite at jeg kan spille noen av sangene eller hele musikalen, når jeg måtte ønske. Denne cd`en må være perfekt for de som kjenner Hellemyrsfolket, og river seg i håret over at de ikke kom seg til Bergen og DnS denne vinteren :)

Her skrev jeg om stykket etter jeg hadde vært og sett det første gang.
Du kan lese litt om Gunnar Staalesens foredrag om Amalie og Hellemyrsfolket her.


(Blogginnlegget er hentet fra Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur)

Sakte fart

Sakte fart Det skal gå sakte fart nå fremover. Jeg la plutselig merke til at jeg satt i en bil, og at det gikk litt for fort. Jeg hadde behov for å bremse litt ned. Jeg har aldri hatt behov for denne farten. Hva jeg har likt godt, er stille og ro. Og at tingene … Continue reading Sakte fart
(Blogginnlegget er hentet fra Helt grei litteratur)

Kjersti Wøien Håland: Dommedøgn

Høg puls: Adrenalinet pumpar gjennom det postmoderne portrettet Kjersti Wøie Høland har skrive av ei bygd i krise. I eit landskap av stein og vatn skal det lite til før begge elementa kan verte til farar for liv og samfunn, det viser både historiske ras og flaumar i Vestlandsfjordane og verknadane av meir nedbør dei […]
(Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin