Papirbokas revansje

Forrige uke var jeg på besøk i den lille franske bokhandelen Zazie i St. Olavs gate her i Oslo. Jeg kan ikke ett ord fransk, men var der i forbindelse med en skoleoppgave. Fransk eller ei, jeg forelsket meg i en bok. Ma Jungle er en vakker bok, en hyllest til papirkunsten. Antoine Guilloppé er en … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Kasiopeiias bøker)

VG kutter bokanmeldelser = vi bokbloggere får gjøre jobben?

Kjente bokanmeldere vil ikke lenger anmelde bøker så mye som før, for VG trapper ned til å kun prioritere helt spesielle utgivelser. De har nå i gjennomsnitt 6 anmeldelser i uka, blandt annet gjort av Ingvar Ambjørnsen, men fra nå vil det bli rundt én i uka. Kuttet kan du lese om her: http://bok365.no/artikkel/vg-kutter-bokanmeldelser/#.VEeVkYfrn9U

Det blir mindre bokdebatt, færre terningkast og mindre ord OM bøkene. Jeg tenker, da må vel vi bokbloggere bli enda flittigere? Kuttet kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan bidra til løftet, løfte bøkene opp og frem i sosiale medier og blogger. Vi leser, altså skriver vi. 
(Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

Populært, men kjedelig makkverk

I min anmeldelse av den andre boken i serien om Flavia de Luce (her), den intelligente elleve år gamle detektiven som den Canadiske forfatteren Alan Bradley introduserte for verden i 2007, skrev jeg at boka ikke falt i smak fordi språket kappet huet av ethvert tildrag til troverdighet. Det mener jeg fortsatt.

Problemet er premisset. I stedet for å være opptatt av handlingen, grepet av plottet, bli moret av de små stridene Flavia har med storesøstrene og beundre aspekter ved Flavias karakter, gjør språket alt det kan for å få leseren til å rykke tilbake, stoppe og stusse over hele premisset; en elleve-åring som er langt mer språkmektig enn er normalt.

De voldsomme støtene leseren får fra de store ordene og formuleringene som Flavia lirer av seg, kunne vært avledet hvis Bradley ikke hadde valgt å la Flavia føre ordet. Ulempen ville ha vært at bøkene kanskje ikke fremsto som like unike, men fordelen av å la en allvitende forteller fortelle ville ha vært at det lindret den gnagende følelsen i leserens bakhode om at historien handler mer om Bradley enn karakteren; om en mann i midten av sytti-årene enn om en intelligent elleveåring.

Konklusjonen jeg har gjort meg etter å ha lest de tre første bøkene, er derfor ikke bare at Bradley gjorde en alvorlig feil da han valgte å skrive historien i førsteperson, men at han egentlig ikke gadd å skrive om en troverdig barnekarakter. Uten å gå i detalj, er det verdt å huske at Flavia-bøkenes tilblivelse tilskrives en skrivekonkurranse, og jeg har en mistanke om at Bradley bare brukte sin egen stemme og sitt ordforråd og la det i munnen på en elleve-åring, i stedet for å skape en helstøpt karakter med en egen stemme.

I den tredje boken i serien om Flavia, møter vi den intelligente elleve-åringen mens hun sitter foran en sigøynerkvinne og blir spådd. Ut fra hennes interesse for kjemi skulle man ikke tro at Flavia ville være opptatt av, men der er hun altså.

Når spåkonen bemerker at hun aldri har sett krystallkulen sin så full av mørke, rykker Flavia bakover og tumultene som oppstår fører til at teltet brenner ned.

Plaget av dårlig samvittighet, inviterer Flavia kvinnen , som hun finner ut heter Fenella Faa, til å bo på familiens eiendom. Faa, som ikke er ukjent i området, minner Flavia om at Haviland de Luce (faren til Flavia) ikke er kjent for å like sigøynere, og spesielt ikke en som har vært mistenkt for kidnappingen av et barn. Til tross for at informasjonen gir henne gåsehud, står Flavia ved sitt ord. Det skulle hun ikke ha gjort.

Like etter at Fenella slår seg ned med vognen sin på den andre siden av de Luce-familiens eiendom, blir den eldre kvinnen overfalt og alvorlig skadet. Ikke lenge etter blir en av landsbyens sorte får funnet hengt.

Dermed er Flavia i gang.

«Mørket i krystallkulen» er i likhet med de to foregående bøkene i serien, og til tross for at den er en krimbok, en bok som tar seg sin tid. Den er på over tredhundreogtretti sider, men kjennes som om den er minst dobbelt så lang. Ikke bare skjer det lite, men språket er som våte klær som drar ned nesten ethvert tildrag til fornøyelse.

Her og der er det humoristiske scener, men de er dessverre så få og det er så langt mellom dem at de ikke klarer boken fra å drukne.

Anbefales ikke.

Tittel: Mørket i krystallkulen
Utgitt: 2012
Forlag: Press forlag
Sider: 335

Terningkast: 1

#bok #bøker #anmeldelse #krim …
(Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)

Operasjon påskelilje

I forbindelse med Bokbloggprisen 2014, var jeg fornylig en tur på biblioteket for å låne med meg hjem litt ny norsk barne og ungdomsbøker. Med i bunken fikk jeg Operasjon Påskelilje, skrevet av Jørn Lier Horst. Som er en veldig … Continue reading
(Blogginnlegget er hentet fra ~MoonStar´s Bokverden~)

Den ærlige bedrageren

 av Tove Jansson

I år er det 100 år sidan Tove Jansson vart fødd. Ho er mest kjend for bøkene frå Mummidalen. Mummibøkene passar for alle aldrar, men ho har òg skrive fleire bøker særkild med tanke på vaksne lesarar. Ei av desse er Den ærlige bedrageren. Anna Aemelin er ei eldre kvinne som bur aleine i det store huset sitt. Der målar ho detaljerte bilete av skogbotnen og skriv barnebøker. Ho har oppnådd suksess med bøkene, men er upraktisk og naiv. Etterkvart flyttar unge, geskjeftige Katri inn saman med broren Mats. Påskotet er at ho vil hjelpe Anna med praktiske gjeremål, føre rekneskap og setja ein stoppar for at ho blir utnytta økonomisk. Der Anna er naiv, er Katri styrt av grunnleggjande skepsis og mistru, og på sin bereknande måte tek ho snart over styringa i huset, bur gratis og driv ei rekneskapsføring til fordel for seg sjølv. Gjennom vinteren Katri bur i huset, utviklar det seg eit konkurransetilhøve mellom dei to kvinnene. Dette kjem best til uttrykk gjennom forholdet deira til Mats og til den store hunden. Boka krinsar kring tillit, mistillit, ærlegdom, bedrag, nærleik og avstand. Kva er ondt? Kva er godt? Som tittelen indikerer, får forfattaren fram nyansane, det tvetydige og paradoksale i menneskesinnet. Dette er ei bok du har med deg lenge etter at du har late ho att.

Dei som har glede av å lesa bøker med notatbok og penn, kan berre belage seg, for som alltid hjå Jansson kryr det av sitatverdige utsegn. Eg avsluttar med tre av dei:

Anna, stoler du på meg?
Ikke noe videre, svarte Anna elskverdig.

Jeg vil mye heller bli lurt enn å stadig gå rundt og være mistroisk.

Hun skurte med et slags omsorgsfullt raseri, slik kvinner gjør rent når de ikke kan slå. 

Rita …
(Blogginnlegget er hentet fra Det leste i livet er gratis)

Gunnar Lunde-seminaret i dag

Kl. 12 begynner vi det tidligere annonserte seminaret om Gunnar Lunde og forfatterskapet hans. I forbindelse med dette publiserer vi omtaler av to av hans bøker. Disse kom i trykk i Sandnesposten for noen måneder siden. Les dem gjerne og besøk … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

Tanter og fjas

Eg lærte å lesa før eg begynte på skulen. Heime i huset til mor og far står framleis ei bokhylle full av barnebøker. Dei fleste står på rad og rekke fint ordna etter alfabetet. Men noen er så store at dei ligg. Oppå kvarandre ligg dei. Og øverst: Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. …
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)

Livet spilt i moll

Huhei for en roman Monica Isakstuen har skrevet! …
(Blogginnlegget er hentet fra bokmerker.org)

Ny Kluftinger! Klüpfel & Kobr: «Grimmbart»

Volker Klüpfel og Michael Kobr er ute med ny bok i sin kult-krimserie om Kommissar Kluftinger, Klufti blant venner. Kommissar Kluftinger, hvis fornavn forfatterne vokter som den dypeste hemmelighet (i Grimmbart avslører Klufti i det minste at hans første fornavn begynner med Ad…), arbeider i kriminalpolitiet i lille Kempten i Allgäu, det vakreste sted i verden, i følge hovedpersonen.
En sen kveld som Klufti koser seg hjemme, får han en telefon fra naboen han elsker å hate, legen Langhammer. Langhammer er bekymret for en pasient, Freiherr von Rothenstein Grimmbart, en lutfattig adelsmann på et falleferdig slott i nærheten; han mener det har skjedd noe kriminelt på slottet og ber Klufti om assistanse. Motstrebende kjører politietterforskeren til slottet hvor det viser seg at Langhammer hadde rett i sin bekymring. Baronessen har blitt brutalt drept, og ikke nok med det: liket er posisjonert akkurat som en kvinneskikkelse på et gammelt maleri som viser en av Grimmbart-familiens forfedre. Kluftinger mistenker at løsningen er å finne i adelsfamiliens hemmelighetsfulle forhistorie, i de mørke kjellergangene under slottet og i den gamle eventyrskogen som Grimmbart’ene har anlagt bak slottet hvor gamle eventyrfigurer – blant annet Hans og Grete, Rødhette og ulven – skal lokke barn innover blant morkne trær og tett underskog. Der inne i mørket lever den en diger grevling, et dyr som Grimmbart’ene har på våpenskjoldet sitt.
  
Parallelt med etterforskningen får leserne – som alltid – del i familien Kluftingers privatliv. Denne gangen er det sønnens forestående bryllup med sin japanske kjæreste som står i sentrum. Og da brudens foreldre  kommer på besøk fra Japan, settes Kluftingers interkulturelle kompetanse og fremmedspråkferdigheter på en hard prøve. De to handlingsstrengene – mordetterforskningen og dens mange forgreninger på den ene siden og bryllupsforberedelsene på den andre siden – flettes sammen til et dramatisk crescendo mot slutten av romanen.

Grimmbart er en typisk Klufti. Fortsatt er store deler av boka viet til Kluftingers privatliv, fortsatt er det mye situasjonskomikk. Begge disse kjennetegnene anføres ofte som kritikk mot Kluftinger-serien som kriminalromaner. For så vidt med rette dersom man holder fast på en streng krimdefinisjon. Men er man Klufti-fan, så er man Klufti-fan. Og jeg ler fortsatt (til dels høyt, derfor leser jeg Klufti helst i enerom) av alle de merkelige situasjonene hovedpersonen kommer opp i og av hvordan han forsøker å løse dem. Samtidig syns jeg at kriminalplottet i Grimmbart er godt konstruert: sidesporene har en funksjon, de trekkes inn i hovedhandlingen som både er spennende og slett ikke har mange dødpunkter. Og det som etter hvert har blitt Klüpfel og Kobr sitt særtegn, nemlig å flette gamle sagn, myter og eventyr inn i kriminalhandlingene, gir serien en helt spesiell undertone, skaper både spenning og atmosfære. Det er bare å glede seg til neste Klufti.
 
Les mer om Kluftinger-serien her. Og besøk Kluftis egen hjemmeside.
Volker Klüpfel, Michael Kobr: Grimmbart (Droemer Verlag 2014)


(Blogginnlegget er hentet fra Tyskbokhylle)

Referat fra lanseringen av Runar Jordåen sin bok om Wilhelm F.K. Christie på litteraturhuset i Bergen.

Foto: Beathe Solberg

Mandag denne uken var det duket for boklansering av historiker Runar Jordåens bok om Wilhelm Frimann Koren Christie, og dette fant sted på litteraturhuset her i Bergen.
Som jeg skrev i boken på vent innlegget mitt i forrige uke så var det ikke tilfeldig at man har valgt akkurat 20 oktober som lansering av boken for i 1814 akkurat på den dagen måtte stortinget vedta unionen og måten Christie formulerte voteringsspørsmålene på gjorde at viktige vilkår til Norges fordel måtte innfris.Dagen ble med andre ord sett på som Christies store dag, sett med politiske øyne i hvert fall.

Arrangementet ble åpnet med  mannskoret Arme riddere som  sang utdrag av Christiekantaten.

Bilde har jeg fått låne av Laila Melkvoll
Den ble komponert av Edvard Grieg og Andreas Munch i 1868 til avdukingen av Christiestatuen som den gang stod på Torgalmenningen.

Når de var ferdig var det forfatteren selv som fikk ordet og han holdt et lengre innlegg hvor han snakket om boken og hvordan den ble til.
Han startet med å fortelle om unionen i 1814 og Christies rolle som stortingsmann. Han fortalte litt om barndommen hans og hvilke utdanning han tok blant annet på latinskolen her i Bergen og universitetet i København. I 1823 ble Christie syk og dro på et kurbad til Karlsbad i Böhmen, denne turen ble samtidig en dannelsesreise og det var da han ble inspirert til å danne Bergen Museum, og selv om han er grunnleggeren av museumet så vet vi at  D.C. Danielssen var foregangsmann for arbeidet med å  danne Bergen Museum.

Etter en liten pause så var det duket for paneldebatt bestående av historikere og den ble ledet av journalist og forfatter Arnhild Skre. I panelet satt Hans- Jakob Ågotnes, forfatter Runar Jordåen, Marte Hammerstad og Bård Frydenlund.
Når det er en bok som dette som blir lansert så sier det seg selv at det blir mye snakk om fag, og jeg lærte veldig mye på disse timene.

Etter paneldebatten var det duket for litt mat & drikke som seg hør og bør. Før vi gikk fikk Tine & meg såvidt hilst litt på Karen B Helle ,forfatteren bak  boken om D.C. Danielssen som vi begge to nettopp har lest. Det var nettopp i hennes bok jeg ble gjort kjent med Christie i det hele tatt og jeg undrer meg litt hvorfor vi ikke lærte mer om dette på skolen. Vi fikk med oss hvert vårt eksemplar av boken og jeg begynte å titte litt i boken allerede på bussen hjem.

Jeg vil anbefale deg å lese Tine sitt fyldige referat for hun fikk med seg en markering som foregikk i Christieparken tidligere på dagen også!


(Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin