EFIT 25. oktober 2014

Ett foto i timmen, eller på norsk: Et foto i timen. Her er min dag, time for time. Bli gjerne med du også, neste gang er søndag 9. november.

Kl. 08.00 – På tide å få litt varme i huset!

Kl. 09.00 – Nistematen pakket! Vi skal være tilskuere på
på Fokus Unghest kurs, innridning.

Kl. 10.00 – Min datter skal i bursdag senere i dag, og lager
bursdagskort selv.

Kl. 11.00 – Både de store og små barna syntes det var veldig gøy å finne alle
Schleich-hestene som sto utstilt!

Kl. 12.00 – Ser litt på undervisningen.
Kl. 13.00 – Lunsjen har sluppet løs alle deltagerne,
og egentlig var plasen fullt av folk, helt til
jeg tok bilde…
Kl. 14.00 – Lunsjen er over og kaker fortært…

Kl. 15.00 – Bursdagsforberedelser. Siden vi nærmer oss halloween, så var
det selvsagt invitert til halloweenbursdag! Datteren min var vampyr,
og mine kunsteriske evner har slått til *host, kremt* og tegnet
en edderkopp på halsen hennes…

Kl. 16.00 – Endelig hjemme, alt er båret inn og Frekja venter på mor…

Kl. 17.00 – Ut å stelle hester! Hull i støvlene fikses på denne måten.
Ønsker meg nye støvler til jul?
Kl. 18.00 – Linnea får testet ut bittet. Litt rart, litt spennende, og ikke
egentlig helt bestemt på hva dette er for noe rart… Det blir nok
kjørehest av henne etterhvert!

Kl. 19.00 – Bursdagen er ferdig, og jeg skal hente min datter.
Esso-raffineriet lyser opp ute ved vannet.
Kl. 20.00 – Middagen begynner å nærme seg
ferdig, det blir sen mat i dag!

Kl. 21.00 – Vi ser på Stjernekamp, obligatorisk lørdagskos.

Kl. 22.00 – Nam nam

Kl. 23.00 – Ennå mer nan nam! Her slår vi skikkelig på stortromma
og drikker skikkelig årgangsvin!
Takk for at du kikket innom min dag!


(Blogginnlegget er hentet fra The Witch of the North)

En smakebit på søndag: Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

Søndag igjen og det betyr ny runde med smakebiter i spalten til Mari og flukten fra virkeligheten.
Jeg leser biografien til Wilhelm F.K Christie og i tillegg leser jeg noveller og ikke minst boken jeg skal gi dere en smakebit fra i dag, Kaoshjerte som er debutboken til Lise Grimnes, eller bloggeren bak bokbloggen Knirk om du vil. Det er en ungdomsroman i sjangeren Fantasy.
Litt om boken: Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

Videre står det på forlagets side at dette er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv. 


Smakebiten er hentet fra side 62

Jeg husker alt.

Noen skriker, jeg tror det er meg. verden får farge igjen,lydene fra virkeligheten bryter gjennom og jeg ser folk stimle sammen rundt meg.
Meg. Den bustete lille jenta som står midt på Karl Johan med en hun i armene og skriker.
Jeg hyler for å få alle bildene og tankene unna. Jeg vil ikke huske!
Bekymrede øyne, en hånd på armen min, noen som ringer i en mobil,
Øynene mine lukker seg, og over netthinnen løper  alle bildene fra i sommer.
Jeg husker folka. Ansikter farer gjennom hodet mitt. Lea.
Den høye mannen med gulltann.
Jeg husker mormor.
jeg husker hvem som kyssa meg.
Og jeg vet hva som har skjedd med Josef.

Ingenting kan noensinne bli bra igjen.
Jeg vet hvem jeg er.

Et monster.
Liker den godt så langt og gleder meg til å lese videre!
HA EN SUPER SØNDAG ALLE SAMMEN!
Og du? I natt er det tid for å skru klokken tilbake!








(Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Smakebit på søndag 26, oktober

Det er en ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten. Denne helgen har jeg hatt Harry Potter …

Continue reading »


(Blogginnlegget er hentet fra Betraktninger)

Bare en time til – En smakebit på søndag

Nå skal jeg gjøre noe jeg gruer meg veldig til, lese en bok jeg tror er trist. Jeg gjør det av og til, det er sjeldent førstevalget mitt, men av og til er det viktig å lese noe som kanskje ikke er behagelig.
Silje fra bloggen Så rart har anbefalt meg denne, og Ina fra I bokhylla har skrevet en fin anmeldelse av boken tidligere.

Vel jeg har jo en lydbok om krigen på øret, og det er grusomt, men
(Blogginnlegget er hentet fra Flukten fra virkeligheten – en bokblogg.)

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Mens jeg var på et kursprogram før helga om traumatiserte barn og traumebevisst omsorg, leste jeg på fritiden Ida Hegazi Høyers bok Unnskyld. En bok lovprist av bloggere. En  roman om parforholdet mellom jeg og du. Ubehagelig, sterk, og jeg tenkte fort: Hva er det med ham? Hvorfor er han sånn? Hva har han opplevd? Han virker traumatisert på et vis.

Jeg skjønte jo fort at det er noe som ikke stemmer. Det kommer stadige ledetråder, små tegn som lager små brister i det lykkelige parforholdet. Det var forelskelse ved første  blikk. De flyttet sammen alt for fort. De visste ingen ting om hverandre. Han sa han studerte filosofi. Hun jobber i barnehage. Hun begynner å stusse på små ting. Hun bekymrer seg over et lite barn, der hun jobber. Et voldsomt barn. Kanskje har han det ikke bra. Så får han seg jobb. Så drar de på besøk hos foreldrene hans. I naturen der i den lille byen er det dyr, gamle dyr som han kjente som barn.

Det er tildels surrealistisk, det som skjer. Det bygger seg opp, gradvis, mer og mer ubehagelig, denne ekle følelsen av at noe ikke er som det skal være.  Det er også så spennende at jeg har store problemer med å legge fra meg boka.  Selv om den etterhvert ble i sterkeste laget å ha som sengelektyre, greide jeg ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig med den i natt. Heldigvis fikk jeg ikke mareritt. Prøvde å nulle meg ut før jeg sovnet. Men har tenkt en del på boka i dag.

Har tenkt at Ida Hegazi Høyer er en utrolig talentfull forfatter, at hun skriver om noe så vanskelig, og greier å gjøre det sant. Hun greier å bygge opp en stemning, en følelse, mange spørsmål, skildre smerten, de vanskelige doble følelsene når man er fanget i noe.
Jeg-personen anklager seg selv, – men jeg var jo bare 21 år, jeg var jo bare 22, jeg skjønte ikke noe..

Jeg skjønner godt at så mange bokbloggere lovpriser denne romanen. Den er ikke oppskrytt. Den er kjempegod.  Men dette er altså ingen feelgoodbok, det er mørkt som i graven, men det gjør godt på en måte likevel å lese noe som er så utrolig bra skrevet.

Smakebit:
«Men for meg var det ubegripelig. Urovekkende ubegripelig. Jeg tenkte ikke som deg. Vi hadde ikke de samme tankene. Jeg ville skutt meg, sa jeg, og det skulle jeg aldri ha sagt.
  Hvorfor i helvete ville du ha skutt deg, spurte du. Tror du det er så enkelt? » (s.76)

Mer om boka HER
Intervju med Ida H Høyer om boka i tidsskriftet Psykisk Helse HER

Om forfatteren:
Ida Hegazi Høyer, født 1981. Ida Hegazi Høyer er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi, men nå skriver og bor hun i Oslomarka. Hun har utgitt tre bøker. Debutromanen Under verden kom ut høsten 2012, etterfulgt av Ut i 2013. I 2014 kom romanenUnnskyld.

For romanene Under verden og Ut ble Hegazi Høyer tildelt Bjørnsonstipendet i 2014. (Tiden.no)


Andre bloggere:
Tine, Rose-Marie, Elikken, Mellom bokstablene, Siljeblomst, Groskro, Lena(les mye),

Boka lånte jeg på Universitetsbiblioteket på NTNU; Dragvoll.

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld, 246 s

Tiden 2014

Smakebiter fra andre bøker kan du finne i spalten Smakebit på en søndag i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Romanen er i høyeste grad aktuell som kandidat til Bokbloggerprisen 2014.


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Bokhandelen for kultur og natur

  For noen uker siden begynte jeg å presentere mine yndlingsbokbutikker i Berlin. Her om dagen kom jeg tilfeldigvis til å oppdage en bitteliten bokbutikk på en av mine sedvanlige helge-spaserturer. Zabriskie åpnet i november i fjor, så at jeg ikke har lagt merke til denne før nå, nesten et år senere, er både synd […] …
(Blogginnlegget er hentet fra bokmerker.org)

Lørdag kveld

I morgen er det søndag, og jeg skal tvinge meg selv til å lese noe, for å lage smakebit på søndag. Jeg har ikke lesehumør for tiden. Knapt nok skrivehumør. Har jeg humør? Eller humor? Kanskje galgenhumor, men med et preg av tristesse. For jeg er ikke helt bare morsom nå, nå som det er alvor. Og det er vondt å vite at akkurat nå, er det beste jeg kan si: Glad i deg. …
(Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

En dronning jeg gjerne skulle vært

Gollancz, 2012

She had expected weapons of torture in this room, perhaps a collection of knives, stains of blood. But not ruined art arranged on a ruined rug, surrounding the skeleton of a bed. 
He destroyed the sculptures in his rooms. Why?
The walls all around were covered with continuous hangings. A field of grass, turning to wildflowers, then into a thick forest of trees that gave way to wildflowers again, then to the field of grass it had started with. Bitterblue touched the forest on the wall, just to assure herself that it wasn’t real, only a hanging. Dust rose; she sneezed. She saw a tiny owl, turquoise and silver, sleeping in the limbs of one of the trees. 
(Bitterblue s. 321)

Kristin Cashore har gjort det igjen. Lagd Fortellerkunst. Et eventyr som gav meg en følelse av å være fullstendig tilfreds, glad, litt trist bare, etter siste side. Og så fikk jeg le litt også til slutt, av en humoristisk navneliste lagd av en av mine personfavoritter, bibliotekaren Death (rimer på «teeth»).

Hvilken bibliotekar ville vel ikke hatt nådegaven å lese superfort og huske alt etterpå? 
Eller. Nei. Den slags spesialisering ville blitt for slitsom, og hva med leselysten? Sette seg ned og virkelig kose seg med boka en holder i hendene?

Først litt om handlingen:
Bitterblue er 18 år gammel og dronning i landet Monsea, som fremdeles er preget av de grufulle handlingene faren hennes utførte (og fikk utført) for noen år siden. Etter farens død ble det lagd lover og forordninger som hadde som mål å slette grusomhetene fra folkets hukommelse, så sårene kunne leges. Men Bitterblue lurer seg ut av slottet og oppdager at folket slett ikke har glemt; de forteller historier på vertshusene, og fortrengning viser seg å være en dødelig strategi i møte med sannheten. Begravde ben ligger i elven, malte tepper skjuler mystiske dører, og de verste sårene finnes inni dronningens nærmeste rådgivere.  

Bitterblue kom i 2012, og først nå fikk jeg somlet meg til å bestille den. Kanskje fordi jeg skulle snakke om den oversatte utgaven av den første boka, Graceling (på norsk Katsa), på Ungdomsbokgildet, og kom på at jeg ville vite mer etter å ha lest Graceling og Fire. Heldigvis er ikke leseropplevelsen avhengig av at du leser ei bok nyutgitt. Kanskje tvert imot, siden nye bøker gjerne kan skape for høye forventninger på grunn av all viraken rundt.

Men det som helt klart gir den beste opplevelsen, er å lese bøkene i sammenheng, rett etter hverandre. Jeg hadde altså repetert den første, men ikke den andre. (Ville Knirk sett annerledes på Bitterblue med de to første bøkene friskt i minnet?) Jeg leste heller ikke alt i ett; over 500 sider innbundet på engelsk blir for tungt selv for en erfaren lesehest med mye på programmet, og det gjorde at jeg ofte måtte repetere. Av og til ble navnene mange, og geografien ble litt uklar for meg.

Likevel, boka – og særlig den siste femtedelen (cirka) – var både spennende, magisk og rørende og alt jeg ønsket meg. Slutten var verdig; viktige spørsmål fra trilogien får søkelyset på seg (om ikke fullstendig oppklart) og tråder blir samlet på en god måte. Samtidig åpner Cashore for at mye arbeid står igjen, og det er greit. Jeg tror jeg liker slike bøker ekstra godt, faktisk. Du får en følelse av at fortellingen fortsetter etterpå, at den har et liv utenfor permene.

Bitterblue er en dronning jeg gjerne skulle vært. Et menneske jeg gjerne skulle arvet kvalitetene til. Og hatt hennes venner (ikke til forkleinelse for de jeg har!). Hennes store mål for livet. Den indre styrken, gløden. Mysteriene.
Bare ikke fiendene. Og ansvaret. Og de vonde minnene.

Kudos til Cashore for å unngå den typiske kjærlighetsfellen for fantasy! Romantiske Synne hadde nok de samme tankene om en viss hjelper som Kristine på bloggen Leselyst (spoilervarsel!), men så tenkte jeg: nei, dette er noe jeg ikke trenger å vite. Det er greit sånn. Og kunne Bitterblue vært en like god dronning hvis…? Ja, si det.

Les!
Graceling (Katsa).
Fire (Flamme).
Og Bitterblue, som jeg regner med også kommer på norsk om ikke så lenge.

Og nei. Jeg skal IKKE se filmen Graceling.
Ikke.


(Blogginnlegget er hentet fra Lesehesten fra Sørlandet)

Råta – verdt å vente på!

I januar i år oppdaget jeg Siri Pettersens Odinsbarn. Jeg skrev litt om hvordan jeg kom over bok én i denne fantastike boskerien her. Jeg var begeistert som et barn, den enorme bokgleden som kommer med (u)jevne mellomrom skyllet gjennom meg, og … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Maria i mengden)

Dystopisk november

Jeg skal forsøke å strukturere leseplanene mine og starter med å lese alle dystopiene jeg skulle eller burde ha lest, i november. Jeg kommer til å velge bøker etter innfallsmetoden. Jeg leser den boka jeg har lyst til å lese i øyeblikket, og jeg kommer stort sett til å holde meg til dystopiske bøker ut […]
(Blogginnlegget er hentet fra Karis bokprat)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin