Bokomtale: Ingen er så trygg i fare

Jeg er SÅ forelsket i Varg. Han er på ingen måte en drømmemann, men han treffer meg midt i hjertet. Selv om han drikker mye og strever med å klare livet, så er han ekte. Han er fair, har en … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Pias kulturkrok)

Kantate av Kristin Marja Baldursdottir

Leste du bøkene om Karitas, så er jeg sikker på at du er spent på denne nye boken til forfatteren. Denne romanen er ikke omfattende på samme måte som Karitas, men tar deg med inn i dynamikken i en familie. Forventer du samme type bok som Karitas, vil du nok bli skuffet, forfatteren har klart å gjøre noe helt annet.

Dette sier forlaget om boken:
På metroen i Paris oppdager en fotograf et vakkert islandsk par, og trykker på utløseren. Bildet skal komme til å avgjøre skjebner – ikke der og da, men et annet sted og senere.

Hos hotelleieren Gylfi på Island er alt tilsynelatende stille. Men plantene som kona Nanna steller, vokser ukontrollert, og Nanna har mistet oversikten. Gylfis onkel Finnur har en liknende følelse når det gjelder hotellets regnskaper; det er noe som ikke stemmer.

Da Gylfi lar den stillfarne utenlandske fotografen flytte inn i kjellerleiligheten hjemme hos ham og Nanna, oppstår det en knute på en ellers ulastelig tråd. En katastrofe er i anmarsj.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke akkurat si at jeg nikker gjenkjennende til den baksideteksten. Det trenger nødvendigvis ikke si så mye om boken, men når jeg sitter og skal skrive om den, skjønner jeg hvorfor de ikke har greid å formidle essensen av romanen. Hun bruker et lyrisk språk som gir åpninger for fortolkninger. Dramatikken kommer i små snutter, og finnes i følelsene til karakterene som er med. Plottet er heller ullent, og det var ikke før godt inn i andre halvdel at jeg greide å nøste sammen så pass mye av trådene at jeg følte at her var en handling.

Vi blir kjent med en liten håndfull mennesker, men karakteroppbygningen er så svak at jeg så meg nødt til å finne frem notatblokken min og skrive noen stikkord. Skuespilleren Hjalmar er skilt og har to barn. Han har lite penger og bor hjemme hos sin og Gylfis mor Ingdis. Gylfi sitter bedre i det for han har giftet seg inn i familien til Nanna, som driver et hotell. De har en adoptivdatter Senna, og selv om hun nesten ikke er med i historien, synes jeg det er denne karakteren som er mest interessant. Hun må jobbe som stuepike, selv om det er hun som skal ta over hotellet når hun blir voksen. Noen grusomme ord blir slengt i henne, og hennes verden raser.
I forbindelse med denne hendelsen får vi noen presise betraktninger, både fra Senna selv og hennes mor. Jeg kunne ønske at denne tråden ble bygget ut, på bekostning av andre som bare forsvant i «dimman».

Romanen skildrer situasjoner hvor relasjonene mellom familiemedlemmene blir satt på prøve. Dette oppleves ekte og dypfølt og er veldig gjenkjennelig. Mangelen på respekt for arbeid som er nedlagt, og en hang til misunnelse er problemstillinger som går igjen. Her er det ikke en hovedperson eller en stemme vi hører. Fokus og fortellerstemme skifter uten at det er merket, og overgangene kunne til tider være så brutale at det tok noen setninger før jeg skjønte hvem det var som hadde ordet. Direkte taler er heller ikke markert, noe som også bidro til at denne leseren måtte jobbe litt.

En viss nerve blir introdusert med denne fotografen som blir invitert inn i gruppen. Det er Gylfi som lar ham låne kjellerleiligheten, og sier ja til at han kan fotografere dem alle sammen. Tilstedeværelsen til denne fotografen gjør dem alle selvbevisst, og de litt mørkere sidene av deres personlighet trår frem. Fotografen stikker seg ut som farget blant alle de bleke islenderne, og hans religiøse bakgrunn og kultur pirrer frem ganske bestemte meninger hos noen av familiemedlemmene.

Dette er et overflødighetshorn av en roman, med massevis av tanker, bekymringer og følelser. Siste fjerdedelen av boken er lettest å lese, da handlingen da følger et mer tradisjonelt mønster. Begynnelsen synes jeg var rotete og vanskelig å komme inn i, men klarer du å fokusere på hver enkelt side og ikke leite etter helheten fra starten av, så burde det gå bra.
Det er ikke «Karitas 3″ dette her, men jeg regner med at de litt mer drevne leserne vil trykke også denne romanen til sitt bryst.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014/på norsk 2014
Sider: 269
Kilde: Leseeksemplar


(Blogginnlegget er hentet fra Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur)

#bokpod 5: Vi kjæm itj utenom pæng

Lena og Kristin diskuterer de store spørsmålene: Hvordan ser bokhyllene dine ut? Hvilken bok lånte du ut sist? Skal man finansiere romaner med reklame? Hva leser du nå? Vi diskuterer Rettsmessig forføyning av Lena Andersson. Finnes det fasit på når i livet man skal lese ulike bøker? Er det noen som vil bruke navnene våre […] …
(Blogginnlegget er hentet fra bokmerker.org)

Falt for fristelsen – igjen!

Egentlig har jeg inngått en avtale med meg sjøl om at jeg ikke skal kjøpe bøker resten av året. Men avtaler kan brytes, og i dag sto jeg plutselig, helt uten forvarsel, inne i en bokhandel. Og når jeg først sto der, og fikk se tilbudshyllene, hadde jeg helt plutselig plukket med meg tre bøker. Utrolig hvor fristet en kan bli!
   Tore Renberg, samling foredrag på Litteraturhuset i Oslo.

"Vårofferet - roman" av Lars MyttingEn roman som kom i 2010, som jeg har tenkt å lese før den siste boka hans, «Svøm med dem som drukner», som alle skryter så av.

Så kjøpte jeg Eddadikt, som alltid er spennende lesning. Denne havner kanskje under juletreet hos noen? Dette er Voluspå og Håvamål i gjendiktning av Knut Ødegård.

 Edda-dikt Band I av Knut Ødegård (Innbundet)

En bra dag………
 


(Blogginnlegget er hentet fra Min bok- og maleblogg)

«Timmy Tabbe – Se hva du har gjort nå!» av Stephan Pastis

Timmy Tabbe
- Se hva du har gjort nå!
Stephan Pastis
Barnebok, 9 – 13 år
288 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Stephan Pastis (f. 16. jan. 1968) er mannen bak New York Times – bestselgeren «Timmy Tabbe: Det ble begått feil», i tillegg til «Perler for svin», en bejublet avisstripe som trykkes i over sju hundre aviser og har en hengiven fanskare. Han bor i det nordlige California.
Timmy Tabbe er tilbake!
Og du trenger nare å vite tre ting:
Jeg ble født.
Jeg grunnla et imperium.
Jeg viste storhet.



Og nå skal jeg til å oppklare min generasjons største sak. Men noen der ute prøver å rigge spillet. Bondefange. Dupere. Så må jeg naturligvis være på vakt mot det eneste som kan knuse meg: FIKSFAKSERIER.
Timmy Tabbe er tilbake! Like inkompetent som alltid. Og denne gangen har han noen nye utfordringer å hanskes med.
I denne artige oppfølgeren er hovedpersonen Timmy fortsatt detektiv i sitt eget detektivbyrå, Tabbe AS. I det han selv påstår er det beste detektivbyrået i byen, sannsynligvis i delstaten og muligens i landet, er han både president og administrerende direktør. Isbjørnen Kjempe (som faktisk veier 700 kilo!) er Timmys kompanjong i detektivbyrået.
Når en detektiv konkurranse blir annonsert på skolen, er Timmy overbevist om at han vil vinne, rett og fordi han er den smarteste personen i hele verden.
Vinneren får penger, noe som vil gjøre det mulig for detektivbyrået å utvide, f.eks. til steder som Peru.
Men Timmy klarer ikke å rekke fristen for konkurransen. 
Når han får vite at en av de andre skolene i distriktet har en lengre frist, gjør han alt for å kunne bli overført til denne skolen – problemet er bare at elevene som går der er fæle.
Som vanlig gjør Timmys manglende innsikt historien utrolig morsom.
Dessuten er historien godt skrevet med episodiske og korte kapitler.
Noe av det mest underholdende i Timmy Tabbe, er for øvrig de artige illustrasjonene i ren tegneserie-stil. Disse gjør en god jobb med å formidle historien, og er såpass enkle at barna selv kan tegne dem. 
Noe annet jeg liker med Timmy Tabbe-bøkene er språket som Timmy bruker. Selv når han snakker til sin mor, høres han ut som en hardkokt detektiv. 
Og jeg er sikker på at barn som leser disse bøkene vil forbedre sitt ordforråd.
Oversetteren har med andre ord gjort en godt stykke arbeid.
Timmy Tabbe er først og fremst en barnebok, men er likevel en bok som vil appellere til alle aldersgrupper. Jeg tror mange forholder seg til livet med Timmys nivå av forståelse og samhandling med andre mennesker, noe som gjør ham lett å relatere seg til. 
«Timmy Tabbe – Se hva du har gjort nå!» er også en bok som garantert vil appelere til de av dere som liker «Dustedagboka» og «En pingles dagbok». 
Dette er en morsom bok som jeg trygt kan anbefale til alle barn (særlig de i aldersgruppen 9 – 13 år)!


(Blogginnlegget er hentet fra HEARTART)

Romanen «Canada» av Richard Ford – skriver om det menneskelige aspekt rundt en forbrytelse på en særdeles god måte

«Først vil jeg fortelle om ranet som foreldrene våre begikk. Deretter om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste, fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i livet. Ingenting vil gi mening uten at det ble fortalt først.

  Foreldrene våre var de siste menneskene i verden man ville tro kunne rane en bank. De var ikke sære eller spesielle, ikke åpenbart kriminelle. De var helt vanlige mennesker – selv om den oppfatningen selvfølgelig mistet all mening i det øyeblikket de ranet en bank.»

Ovenfor har jeg sitert innledningen til romanen Canada skrevet av den amerikanske forfatteren Richard Ford som ble utgitt i 2012. Den har fått gode anmeldelser har jeg funnet ut etter at jeg helt tilfeldig oppdaget romanen. Også av norske anmeldere. Allikevel er det få norske lesere som har skrevet om den.

Canada ble utgitt på norsk av forlaget Oktober i 2013 og er på 400 sider. Jeg har lånt romanen av biblioteket. Det har vært en leseopplevelse som kommer til å sitte i meg lenge.

Mange som leser innledningen vil tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg vil helst bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.

Fortellerstemmen er Dell Parsons og det han forteller om skjedde med han som femtenåring da han bodde i Great Falls i Montana, USA, sammen med faren Bev, moren Neeva og tvillingsøsteren Berner. Her har de bodd i fire år pga farens jobb i det amerikanske flyvåpenet. Tidligere har de bodd på mange ulike flybaser i USA.

Faren og moren er høyst forskjellige. Faren Bev er en kjekk sjarmør fra Alabama. Moren Neeva er datter av polske jøder og kan enkelt oppsummeres som en grå mus sammenlignet med faren.

«Familien var slo seg ned i Great Falls, Montana, i 1956, slik mange soldatfamilier slo seg ned der de slo seg ned etter krigen. Vi hadde bodd på flybaser i Mississippi og California og Texas. Mor hadde tatt sine eksamener og arbeidet som lærervikar på alle disse stedene. Far, som ikke ble sendt til Korea, ble tildelt forskjellige skrivebordsjobber i forsyningstjenesten. Han fikk lov til å bli værende hjemme fordi han var blitt dekorert for krigsinnsatsen, men uten at han hadde steget høyere enn til kapteins grad. Til slutt – det var da vi bodde i Great Falls og han var syvogtredve – kom han til at flyvåpenet ikke lenger hadde noe å tilby ham etter tyve års tjeneste, og at han burde ta pensjonen og komme seg ut. Han følte at mors ulyst til å omgås andre på basen og uvilje mot å invitere folk hjem på middag hadde hindret ham i å stige i gradene – og det hadde han kanskje rett i. Sant å si tror jeg at hun ville ha likt det hvis hun hadde møtt noen der hun kunne se opp til og respektere, men hun trodde fullt og fast at det var umulig. «Det er bare kuer og hveteåkrer her ute,» sa hun. «Det er ikke et organisert samfunn.» Uansett tror jeg at far var gått lei av flyvåpenet, og at han likte seg i Great Falls og trodde han kunne skape seg en fremtid der – selv uten et sosialt liv. Han sa at han håpet å bli medlem av Frimurerlosjen.»


Men Frimurerlosjen ble ikke det stedet faren ble innlosjert i. For etter at faren havnet i pengeknipe etter et mellommannsoppdrag i forbindelse med salg av tyvslakt, fikk han en ide om å rane en bank. Det mest besynderlige var at han fikk moren med på stuntet.


Første del av boken handler om tiden før ranet, ranet og tiden før og etter at foreldrene blir arrestert. Andre del av boken handler om tiden etter at morens venninne smugler Dell over til Canada etter at søsteren har stukket av. Dells optimistiske natur og tilpasningsevne gir inntrykk og gjør at denne romanen aldri blir trist. Men vemodig er den til tider. 


Richard Fords fortellerteknikk er god. Til tross for at dette aldri blir en roman i hastig tempo, ble det en pageturner. Selv om forfatteren bedyrer at romanen er fiksjon, skriver han om mennesker, handlinger, samfunn og natur slik at jeg lever meg inn i handlingen på en måte jeg sjelden klarer. Forbrytelser er det mange som kan skrive om. Men om hvordan det påvirker familier i ettertid er det ikke mange som gjør på en slik menneskelig og inderlig måte som Richard Ford gjør i Canada. Uten at alt blir en tragedie.


Det er så mye fra romanen jeg kan tenke meg å sitere, men jeg avslutter med dette:


«Man hører historier om mennesker som har begått alvorlige forbrytelser. Plutselig bestemmer de seg for å tilstå alt, overgi seg til myndighetene, lette seg for alt som tynger samvittigheten –  byrden, skaden de har gjort, skammen, selvhatet. De legger kortene på bordet før de går i fengsel. Som om skyldfølelsen var det aller verste for dem.


Jeg er kommet til at skyldfølelse har mindre med det å gjøre enn man kanskje vil tro. Det man ikke holder ut, er snarere at alt med ett blir flokete og uoversiktlig. Veien tilbake til fortiden er blokkert og uframkommelig, og det man en gang følte, er noe helt annet enn det man føler nå. Og så er det tiden selv: At dagens og nattens timer beveger seg så rykkvis og ujevnt fremover – først raskt, så nesten stillestående. Deretter blir fremtiden like flokete og ugjennomtrengelig som fortiden. Det man blir i en slik situasjon, er lammet – fanget i en evig og uutholdelig nåtid.


Hvem ville vel ikke få en slutt på det – om man kan? Få nåtiden til å vike plass for nær sagt en hvilken som heist fremtid. Hvem ville ikke innrømme alt for å bli løst fra den fryktelige nåtiden? Det ville jeg. Bare en helgen ville ikke.»



«Richard Ford ble født i Jackson, Mississippi i USA i 1944. Han regnes som en av de aller fremste amerikanske novellekunstnere i dag, og er i tillegg en mesterlig romanforfatter. Han debuterte med romanen A Piece of My Heart i 1976. Etter roman nummer to,The Ultimate Good Luck i 1981, begynte han å skrive for magasinet Inside Sports. Da dette magasinet ble solgt, bestemte han seg for å skrive om en sportsjournalist, noe som resulterte i romanen Sportsjournalisten (The Sportswriter) i 1986. For romanen Uavhengighetsdagen ble han tildelt PEN/Faulkner-prisen og Pulitzer-prisen, og det var første gang en forfatter har mottatt begge disse prisene for én og samme bok. Richard Ford er oversatt til 16 språk.»


(Blogginnlegget er hentet fra tones bokmerke )

Litteraturnytt

Jeg sitter med en pressemelding fra Gyldendal. Fra og med 2015-årgangen vil Preben Jordal overta som redaktør for Vinduet, Gyldendals litteraturtidsskrift. Vinduet er et blad jeg har satt pris på og jeg følger ofte med på nettsiden. Der vokser prosa godt. Jeg håper ny redaktør bidrar til å videreføre alle de gode sidene i bladet, og få fram flere nye forfattere. Leser du Vinduet eller andre litteraturtidsskrifter? 
(Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.

”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217

Boka forteller mye – og troverdig – om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.

”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.

Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.

Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld. …
(Blogginnlegget er hentet fra elis lesebabbel)

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

En ung jente flytter for seg selv for først gang til Oslo for å studere. Hun dukker opp ved godt mot til fadderuken, men siden hun er sen og aktivitetene, som hun heller ikke synes er noe for henne, allerede er i gang later hun som hun ikke er en av dem og går videre.… …
(Blogginnlegget er hentet fra NUBB)

Retningsløst og uengasjerende fra en debutant

Enten man anmelder bøker, filmer, teater, eller andre kunstuttrykk uten å selv være en profesjonell skribent person, er det uunngåelig at man opplever øyeblikk hvor man trykker på pauseknappen og spør seg selv hva som kvalifiserer en til å kaste terning og dømme kvaliteten på kulturproduktene til mennesker som ofte besitter et bedre talent til å skrive enn det en selv gjør.

Som en bokelsker og jevnlig anmelder opplever jeg dette stadig, uavhengig om boka jeg anmelder er skrevet av en etablert forfatter med et godt håndtverk eller en forfatterspire som fikk boka si utgitt på et lite og obskurt forlag som aldri har gått i pluss. Når boka er skrevet av en etablert forfatter, avisene har overøst ham eller henne med lovord, føler jeg et stikk av dårlig samvittighet, og mindreverdighetskomplekset jeg har i forhold til setningene jeg evner å snekre sammen slår inn. Spesielt når jeg ikke er enig med de etablerte litteraturanmelderne som får sine såkalte «blurps» på bokas omslag. Men det er ikke bare da at jeg kjenner et stikk i siden, det hender også de gangene jeg kommer over, leser og skal anmelde bøker av mindre kjente forfattere.

Som f.eks May-Britt Schei Andersen.

Hun er en ung forfatter (f. 1989) fra Trondheim, utdannet make-up-artist, og jobber som «konfirmasjonsleder hos Humanistisk forbund» (hva enn det betyr) ifølge baksideteksten av hennes debutbok fra 2010; «Det niende bohembud.»

Jeg kan ikke si at jeg hadde noen som helst forventninger til boka. Likevel kan jeg, dessverre, ikke si annet enn at boka skuffet meg. La meg si litt om handlingen før jeg sier et par ord om hvorfor boka ikke falt i smak.

Hovedpersonen i boka er ei jente i slutten av tenårene, begynnelsen av tenårene som bor hjemme hos moren. Hun driver ikke med noe som helst av betydning. Eller rettere sagt, hun gjør ingenting som vekker det steindaue hjertet til det dramatiske drivet som, mener jeg, absolutt må være i hjertet av enhver bok. Det betyr ikke at hun ikke gjør noe som helst. Det gjør hun. Hun går på den ene festen etter den andre, blir stadig drita, er seksuelt promiskuøs og farer ellers gjennom livet uten å berøre eller bli berørt av noe eller noen. Det endrer seg når hun møter Johanne; ei tre år eldre ung kvinne, som også er lesbisk.

Ut av det blå oppdager hovedpersonen at hun er lesbisk. Reaksjonen er litt tankevekkende; «Må jeg plutselig klippe håret mitt kort og kaste alle skjørtene mine nå da ? Og slutte å barbere meg under armene , klippe neglene mine, bare gå i flate sko og begynne å snuse. Faen og.» (s.44) Og jeg som trodde at dette var en forestilling om feminister. Så feil kan man altså ta.

Det første forholdet med Johanne er ikke like fantastisk som hun forestiller seg. I møtet med Johannes’ voksne spørsmål om barn og etablering, stikker hovedpersonen. Deretter slår hun seg sammen med en annen jente, en som er like lite seriøs når det gjelder det meste som hun selv. Men leken kommer til en brå stopp når hovedpersonen vår, igjen helt ut av det blå, prøver å begå selvmord.

Slik fortsetter «Det niende bohembud». Boka er retningsløs, uengasjerende og fragmentert. Karakterenes valg og personligheter gir ikke noen som helst mening. Enda verre blir det når stadig flere karakterer dukker opp, betegnes som hovedkarakterens venn(inner) i én scene , før de forsvinner ut av historien og, antar jeg, hovedpersonens liv for alltid (i hvert fall resten av boka). Ingen forklaring blir gitt.

«Det niende bohembud» er dessverre ikke en god bok. Den er ikke en gang en dårlig nok bok til å fortjene en terningkast. Den bare er.

Anbefales ikke.

Tittel: Det niende bohembud
Utgitt: 2010
Forlag: Publica bok AS
Sider: 144

Terningkast: Ingen.#bok #bøker #anmeldelse #ungdomsbøker …
(Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin