Tankar frå Falturiltu

Tidlegare i månaden gjekk Falturiltu av stabelen i Leirvik på Stord. Det var åttande året verdas einaste nynorske barnebokfestival vart arrangert. Målsetjinga til festivalen er å løfte fram den nynorske diktinga og forfattarane, og foreløpig lykkast dei godt med synleggjeringa lokalt. Men vil dei nå lenger enn til innvendig bruk i nynorskkommunane, må ein tydelegare nasjonal strategi til.
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)

Hva tror du egentlig trollene skulle med alle disse prinsessene? Ha dem til pynt?

Bok: Hulder Forfatter: Tonje Tornes Forlag: Gyldendal År: 2013 Første setning: Erik pustet tungt der han delvis gikk, delvis klatret oppover fjellsiden. Minusgradene har endelig kommet. Tynn snø ligger over gressplenene. Verden har liksom frosset i en bevegelse, i et vindkast. Det er noe magisk ved denne tiden. Overgangen mellom høst og vinter. Kanskje heter […] …
(Blogginnlegget er hentet fra Debutantbloggen)

Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser

Gode gamle Nesser er med denne romanen tilbake blant favorittforfatterne mine. Forfatteren har gitt ut 25 bøker på 25 år og er oversatt til 25 språk, så det er ikke bare jeg som liker Gunnar Barbarotti og Van Veeteren. Levende og døde i Winsford inngår ikke i noen av seriene hans, men er en roman helt for seg selv. Dette er Håkan Nesser på sitt aller beste!

Forlaget om boken:
Håkan Nessers nyeste roman er en fortelling om avskjeder og nye begynnelser. En klassisk Nesser-fortelling der ubehaget ulmer og ingenting er slik det ser ut til å være.

En kveld i november ankommer en kvinne byen Winsford på Exmoor i sydvestre England. Hun bosetter seg i et avsidesliggende hus ute på heiene sammen med hunden sin. Hun oppgir ikke sitt egentlige navn, og hvorfor hun har ankommet, er høyst uklart. Hun bruker dagene til å vandre rundt i den tette tåken.

Hun har bestemt seg for å overleve hunden sin. Kvinnen har en fortid og en historie. Selvfølgelig har hun det. Men er det noen som leter etter henne? Og hva har hendt med mannen hennes? Er han i live? Hvem er han egentlig? Og hva skjedde i Marokko for tretti år siden?

Forlagets intro kan henlede en til å tro at dette er en sånn bok hvor alt er uklart og må tolkes i det vide og brede. Det er det absolutt ikke! Historiens forteller er Maria, en svensk middelaldrende kvinne som av en helt bestemt grunn velger å trekke seg tilbake til den øde hedene i Exmore. Hun forteller historien sin, og samtidig som vi blir kjent med bakgrunnen hennes, kommer årsaken til hennes selvvalgte forsvinning frem.

Slik du lever èn dag, kan du også leve resten av dine dager. 

Denne setningen leste jeg da jeg hadde en veldig fin dag, etter å ha hatt et par dager hvor alt virkelig toppet seg. Den og mye annet Maria sier klinger så fint i mine ører, og det er med fryd jeg følger henne på hennes vei.
Maria er blitt 55 år og har bare et mål i livet og det er å overleve hunden sin. For å greie å komme seg gjennom dagene har hun et mantra: Ta beslutninger og gjennomføre det! En ting om gangen, små og store ting. (Fokus og stø kurs som Nifse Nella ville sagt)

Historien blir etterhvert som lovet bakpå boken, ubehaget kommer krypende innpå oss, når hunden Castor ikke vil gå lenger, for det sitter en kråke i treet. Når han værer lyder og Maria intuitivt kryper sammen, gjør jeg det samme. Det er noe med hytten hun leier, noen lokale gir henne små drypp av ting som har skjedd der for mange år siden.

Dette er en bok som har «alt». Spenning, mystikk og helt klart et plott som skal avklares. Spørsmål blir besvart litt etter litt, samtidig som vi blir godt kjent med Maria. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe, for det vil ta fra deg det frydefulle grøsset som jeg opplevde underveis. Spenning kan jeg i alle fall love deg, selv om det er av det lavmælte slaget som mer kryper innpå deg.

Språket er det vi kaller «litterært», med de nydeligste setninger, hvor jeg hiver etter pusten og slenger meg etter pennen. Håkan Nesser har en helt egen evne til å forene tankevekkende tekster med creepy stemning, og få meg som leser til å sukke i vellyst samtidig som jeg grøsser fornøyd.

Kristi Grundvig sin stemme passer perfekt til Maria. Med en gang jeg begynte å lytte og trodde at fortelleren var en mann, så skurret det veldig. Da det gikk opp for meg at det er en kvinne som styrer handlingen, falt alt på plass, og litt uti boken ble det helt klart at Maria ikke kunne hatt en annen stemme enn Kristi Grundvig sin.

Så synd at ikke Håkan Nesser er norsk, for da hadde jeg garantert nominert denne boken til Bokbloggerprisen, så god er den!

Utgitt: 2014
Lyttetid: 12 timer
Kilde: Anmeldereksemplar


(Blogginnlegget er hentet fra Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur)

Donald – Julen 2014

Hakkespettene fra Sommerfest/Hammerfest snakker finnmarksdialekt i årets julehefte fra Donald og det er jeg som har hatt det morsomme oppdraget med å oversette fra bokmål til finnmarksdialekt. Jeg fikk kort tidsfrist, kun en dag – så det ble en hektisk dag med oversetting.

Heftet kom ut for noen dager siden, men det er allerede utsolgt i Finnmark, og mange aviser har laget sak om dette. Jeg fikk noen henvendelser fra media, men akkurat den dagen denne nyheten var het, var jeg ganske utilgjengelig og ble flydd frem og tilbake mellom Tromsø/Hammerfest/Alta i ambulansefly, og observerte bare på mellomlandingene at det var mange ubesvarte anrop på telefonen min. Så da måtte alle bare klare seg uten å få snakket med den lokale oversetteren. …
(Blogginnlegget er hentet fra Solgunn sitt)

Helgelektyre(70) … og anger

Jeg er ikke trøtt som vanlig så tenkte jeg kunne like godt skrive et helgelektyre – innlegg. Være effektiv.

Har ikke lest så mye denne uka og har ikke fullført en eneste bok så langt, har slitt med formen og energien er som blåst bort. Men det er ikke noe nytt. Har lest litt hver dag, men ikke like mye hver dag som før. Men, men, man gjør det man greier.

Så i helga skal jeg lese videre i disse og blir vel ferdig med begge to før helga er over fordi har ikke mange sider igjen i begge:

 Rovdyret – Jan – Erik Fjell
Søt jente 13 – Liz Coley

Så helga blir det vel flere anmeldelser enn det det har vært de to siste dagene, så beklager at bloggen har vært litt stille de siste to dagene. Men er man ikke i form så er man ikke i form og jeg vil ikke skrive bare for å legge ut noe som ikke inneholder kontekst eller noen ting. Det blir bare dumt. Da lar jeg heller bloggen stå stille noen dager.

Når jeg blir ferdig med en av bøkene jeg nevnte ovenfor, skal jeg begynne på en bok som er skrevet av en ukjent forfatter for min del, men har lest så mange bøker av ukjente forfattere i år at det skremmer ikke meg. Boka jeg skal begynne på i løpet av helga er denne:

 Jellicoe Road – Melina Marchetta
Litt usikker på hva boka handler om for har ikke lest baksideteksten ennå, og som vanlig velger jeg ikke å si så mye om bøkene heller i  helgelektyre-innleggene. Fordi helgelektyre-innleggene skal være korte og enkle. Det andre vil jeg helst spare til anmeldelsene.
Og til slutt skal jeg lese videre i denne som det har stoppet helt opp for, men skal ta meg i nakkskinnet i helga og komme meg videre i denne også:
Too good to be true: The colossal book of urban legends – Jan Harold Brunvand
Ellers i helga skal jeg prøve å karre meg i vei på julmesse som har vært en tradisjon de siste årene. Hater jula, men bruker å være med foreldrene mine dit og det har blitt en slags tradisjon. Og de gjør jo alt for at jeg skal komme meg ut av leiligheten selv om jeg er i arbeidsledig og sykmeldt. Sliter jo med svimmelhetsanfall, kvalme og dårlig energi, så det er veldig lite jeg kan gjøre selv. Klarer å gjøre dagligdagse gjøremål og slikt selv, men alt tar så lang tid fordi jeg må konsentrere meg så mye med å være oppreist. Kjipe greier. Men som vanlig blir det en rolig helg med lesing.
Ukas låt: Closer to the edge av 30 seconds to mars
Beste bit av låta:
No I’m not saying I’m sorry
One day, maybe we’ll meet again
No, no
No, I’m not saying I’m sorry
One day, maybe we’ll meet again
No, no, no, no
Anger. Noen har vel noe å angre på, men denne sangen handler vel mer om å stå for det man har gjort samme hva det er. Men alle har vel noe de angrer på og min største anger er at jeg begynte på min forrige arbeidsplass. Trodde ikke arbeidsplasser gjorde forskjellsbehandling på folk, men der tok jeg skammelig feil. Angrer på at jeg begynte der fordi jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg videre i livet nå fordi de har bidratt til å mørkelegge den såkalte fremtiden min helt.
Ja, ja, jeg får bare holde ut selv om fremtidsutsiktene er helt borte, haha, og bare drukne meg i bøker som jeg alltid har gjort. God helg.



(Blogginnlegget er hentet fra I Bokhylla)

Fredagsfragmenter volum 2

Andre Kertsz On reading

Det er noe med dette bildet som tiltaler meg, som trigger både fantasien og leselysten. Bildet er tatt av Andre Kertsz i 1959 og er med i boka On reading

Lyst til å ha bryllup i en bokhandel? Noen har allerede gjor det! Så fint! Sjekk buketten!
(noe senere oppdaget jeg at brudgommen er Ransom Riggs som skrev Mrs Peregrine’s Home for Peculiar ChildrenForresten: I 2016 kommer filmen basert på denne boka. Med Eva Green i hovedrollen!

Lukten av trykksverte har fine forslag til alternative gaver for en bokelsker
Dagbladet har en liste med 50 litterære julegavetips

Hos bokkilden kan du vinne din ønskeliste! Min liste!
Og har du husket å melde deg på filmwebs julekalender?

Bli med og stem fram tidenes beste julefilm! (filmweb) Min favoritt: den første Die Hard filmen

Les! Etgar Kerets fine historie One Gram Short kan leses hos New York Times. Historien fins også som lydfil

Fikk du med deg praten med Astrid Terese om bøker og blogging?

Er du på Pinterest? Send meg en link til din profil så jeg kan følge deg! Min profil!

Sitat: “It is the useless things that make life worth living and that make life dangerous too: wine, love, art, beauty. Without them life is safe, but not worth bothering with.” (Stephen Fry)

Denne helga skal jeg være sammen med kjæresten, lade opp før siste eksamen på tirsdag. Vi skal spille Scrabble og se Guardians of the Galaxy for andre gang.
Hva skal du gjøre i helga?

Marianne

“It is the useless things that make life worth living and that make life dangerous too: wine, love, art, beauty. Without them life is safe, but not worth bothering with.” (Stephen Fry)
Stephen Fry



(Blogginnlegget er hentet fra Mellom bokstablene)

LIVET! LITTERATUREN! AV TOR EYSTEIN ØVERÅS – ESSAYS OM LITTERATUR

Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige – ja, virkeligere enn virkeligheten selv. 

Fra side 129.

En gang i tiden røykte jeg, og i den tiden røykte jeg i vinduet. Jeg bor i fjerde etasje og orket ikke å klatre ned og opp fire etasjer hver gang jeg trengte nikotin. Jeg hadde heller ikke en kjøkkenvifte å røyke under. Så der sto jeg og røyke. Da observerte jeg hundrevis av bøker bli kastet i søpla i bakgården til Norli. På natten snek jeg meg ut og forsynte meg rått. Livet! Litteraturen! av Øverås er en av bøkene jeg tok med meg hjem.

Det er en bok proppet med essays om litteratur. Bokanmeldeser (essays) som er blitt  tidligere publisert i aviser og slikt og som nå er blitt nøye valgt ut og puttet i en pocket. Og lest av meg. Det er første gang jeg leser noe av Øverås, sikkert ikke siste gang. Jeg hadde nok aldri hørt om eller lest noe av ham om ikke Norli hadde kastet ham. Takk for det Norli.

I essayene er det ikke bare bøkene han anmelder, han skriver om forfatterne også; og litt om livet sitt men ikke så mye som bakside-teksten skal ha det til, men det er fint det som er der. Spesielt er det forfatteren Per Olav Enqvist han skriver om, han dukker opp overalt, i tekstene om hans egne svenske bøker men også i tekstene om de andre forfatterne og deres bøker. Det er som om Øverås elsker Enqvist, har han med seg overalt, smetter han inn overalt. Selv har jeg aldri lest noe av Enqvist men har hatt en roman og hans biografi på leselisten i noen år. Slik er det med leselister, de tar tid.

Hva gir en forfatter, eller en tekst, autoritet? Hva er det som gjør at man lytter til bestemte forfattere? Hva er det som gjør at uansett hva en bestemt forfatter skriver, selv når han er på sitt svakeste, så er det noe der, alltid, noe man stoler på, forholder seg til, forsøker å tolke?

Fra side 215.

Sitatet over fikk meg til å tenke på Anna Gavaldas siste, Billie, og min omtale av den. Ikke minst til mitt eget forhold til Gavalda som kan ligne Øverås sitt forhold til Enqvist.

Øverås leser og skriver spesielt mye om svensk litteratur, og nordisk litteratur generelt. Finsk litteratur også. Han sneier borti de store engelske og amerikanske. Men han trives i Europa og leser og skriver mest om bøkene fra her. Han kommenterer det selv også, hans kolleger har dratt over havet i litteraturens verdens, mens han selv har holdt seg og fokusert på livet her.
Når Øverås skriver om svenske bøker og forfattere bruker han et og annet svensk ord i språket sitt. Dette liker jeg ikke, det er tungt, men også dette kommenterer han selv senere, men da om engelsk mener jeg, der han nevner han synes det skal være lov å bruke et annet språk i sitt eget språk når en skriver. Jo da, bare ikke svensk…. Det er tungt, jeg er ikke vant, jeg er bedre på engelsk.

Det er også irriterende når han skriver om svenske bøker som ikke er oversatt til norsk. Det betyr at om jeg også skal lese dem må jeg lese dem på svensk. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg har aldri lest en bok på svensk og jeg håper jeg aldri må.

De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie. 

Fra side 292.

Mens jeg leste Livet! Litteraturen! har jeg skrevet ned alle boktitlene nevnt i boka, og laget to lister med dem på Bokelskere.no. Tilsammen er det nevnt 177 (!) bøker. Noen av disse har jeg faktisk lest, så leselisten min vokste ikke med 177 nye boktitler, men godt over 100. Takk Øverås. De bør være bra. Som det jo virker som de er ut fra ditt entusiastiske og engasjerende språk. Det morsomme er at her er det så utrolig mange svenske og nordiske forfattere jeg aldri har hørt om og aldri hadde kommet til å lese om ikke du hadde proppet hodet mitt fullt av dem. Og det er jo derfor vi leser bøker som dette, det er jo derfor vi leser? For å utvide horisonten i våre små liv.
Jeg kan ikke lenger legge den ut for salg for en symbolsk pris på Ibok.no som jeg gjør med alle bøkene jeg eier og leser. Til det har jeg streket under, markert og skrevet for mye i margen til. Jeg gjør vanligvis ikke det når jeg leser. Men jeg går ut fra at boka engasjerte, jeg hadde liksom ikke så mye valg etter hvert, det ble så mye lettere om jeg bare lot klistrekappene ligge og markere alle bøker nevnt med pennen. I begynnelsen brukte jeg klistrelapper men det ble etterhvert håpløst, tenkt deg det, over 100 klistrekapper fordelt på 300 boksider. Det hadde blitt mer rot enn orden. Dyrt også, klistrekapper, som jeg elsker å bruke penger på og som jeg må ha når jeg leser for å markere sitater og slikt jeg skriver av i bloggen min og på Bokelskere.

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes. 

Fra side 226.

Livet! Litteraturen! har jeg latt ligge i bokhyllen lenge, veldig bevisst på at den er… den. Jeg vegret meg – for jeg visste leselisten min ville vokse så utrolig mye lengre enn den allerede er, og fordi jeg trodde det ville være en tung bok. Det er den ikke. Jeg brukte bare en uke på den.

Det er mest romaner det leses og skrives om i boka; det er også en hel del sakprosa; en og annen novellesamling; biografier og essays.  Det er mye historie og mye (!) annen verdenskrig. Sukk. Men hva med poesien, Øverås? Hvor er den? Er det en sjanger som det selges og leses lite av i våre dager må det jo være den! Den trenger publisitet mer enn noe annet.

Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås
Gyldendal Norsk Forlag AS 2009
ISBN 978-82-05-39470-4
311 Sider
Kilde: Min egen

Klistrelappene. 


(Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

Den siste onkelen

Nummer 6 av tegneserien Jennifer Blood fra Dynamite Entertainment avslutter hevntoktet mot onklene som drepte foreldrene hennes.

Det føles veldig Kill Bill aktig, for nesten hele bladet går ut på at hun snakker med sin siste fiende. Hun forteller den siste og døende onkelen om seg selv, hvordan og hvorfor hun gjør som hun gjør.

Det er mye alvor, men vi får et lite humoristisk avbrekk når pervoen hun har til nabo dukker opp. Han har fulgt etter henne i den forvillede troen på at hun har dratt på en sexfest for å få litt s&m. Hun skremmer vannet av ham, noe vi ser helt tydelig i og med at han løper rundt med snurrebassen på vift. Stakkars Kewber Baal som må tegne det derså mangeganger.

Dette kunne ha vært en avslutning på serien, men det er mange blader igjen. Vi vil nok snart få se at den ukelange drapsorgien til Jennifer vil vise seg å få uante konsekvenser. Blir spennende å se om det er onkel Politi eller onklenes samarbeidspartnere som dukker opp.

Omslaget er tegnet av Tim Bradstreet:

Alternativt omslag av Johnny Desjardins:

Alternativt omslag av Ale Garza:

Alternativt omslag av Jonathan Lau:

Denne gangen synes jeg det var litt vanskeligere å velge hvilket omslag jeg liker best, men til slutt går jeg for Garza sitt. Mest fordi det får meg til å tenke på hva det neste blir. Er det Jennifer som snart blir den jagede?

Hvilket omslag synes du er best?

Script: Garth EnnisPencils: Kewber BaalInks: Kewber BaalColors: Inlight StudioLetters: Rob Steen
#tegneserie #dynamite #garthennis #ennis #kewber #baal #jenniferblood #husmor #hevn …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

Renessanse for viktorianerne?

Det var egentlig lenge siden jeg hadde tenkt på George Eliot, eller Mary Ann Evans som hun egentlig heter. Jeg skal innrømme at det faktisk var enda lenger siden jeg tenkte på Charles Dickens, Thomas Hardy eller Charlotte Brontë. Men, …

Renessanse for viktorianerne?


(Blogginnlegget er hentet fra Kultursnobb.no)

Nudister i kornåkeren

Nå har jeg kommet til nummer 12 av tegneserien Girls fra Image Comics. Halvveis, for serien består av 24 blader.

Politimannen Wes og hans gruppe ser en diger flokk av de gale nakne damene dra med seg byens døde kvinner inn i kornåkeren. Hva i all verden skal de nå?

Tilbake i huset sliter folk fortsatt med etterdønningene etter det siste angrepet. De har tatt tre av de nakne damene til fange. For en gangs skyld er det kvinnfolkene som er mest krigerske og forlanger at fangene drepes momentant, særlig den rødhårede megga er ful. Mannfolkene derimot, oppfører seg siviliserte og låser fangene i et skur.

Ingen tenker forresten på å gi de nakne damene klær. Er ikke det interessant?

#tegneserie #Girls #image #luna …
(Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin