3 bøker jeg har lest i det siste

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på denne bloggen

De urolige av Linn Ullmann | 409 s.
27836011Linn Ullmann vokser opp med skilte foreldre. Faren er regissør og hun møter ham kun om sommeren, i et sommerhus på en øy. Moren er skuespiller og er litt overalt med Linn på slep. Etter at Linn har blitt voksen setter hun seg ned sammen med faren og begynner å jobbe med en bok. Boka skulle handle om aldring og bli til gjennom samtaler mellom henne og faren, men alderdommen hadde allerede tatt tak i faren og før de blir ferdig, døde han. De urolige er en roman om en barndom, en oppvekst, og om å bli gammel. Det er en bok om Linn Ullmanns liv og hvordan det ble formet av menneskene hun hadde rundt seg. Først og fremst er det kanskje en roman om hukommelse, om hva man husker og hva man glemmer. Jeg likte den godt, men synes til tider den ble over grensen invaderende. Den er ærlig, og det er bra, men den er såpass utleverende at det føles litt som å grafse i noen andres grums. Jeg ender med å føle litt at jeg vet mer enn jeg trenger. I tillegg må jeg innrømme at jeg til tider kjedet meg. Jeg klarte ikke å engasjere meg nok i det som ble fortalt og følte at mye ble repetert og gransket til det uendelig. Likevel – det er en god bok, en interessant bok. Jeg fikk lyst til å lese mer av det Ullmann har skrevet. ★★★★☆

For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.

On the Other Side av Carrie Hope Fletcher | 352 s.
31193124Evie Snow dør åttito år gammel med familien sin rundt seg. Hun våkner ved døren til sin egen private himmel, men døra er låst. Før hun kan komme inn må hun kvitte seg med alt som tynger sjelen hennes. Hun må ta et oppgjør med fortiden. For å gjøre det må hun dra tilbake til de hun er glad i og avsløre hemmelighetene hun har holdt på helt siden hun var i tjueårene. On the Other Side er en roman av sjangeren magisk realisme – en roman plassert i en verden som ligner vår, men med magiske elementer som gjør den litt annerledes. Romanen har et spennende utgangspunkt, men dessverre preges den av litt for mange feil og mangler. For det første er det noe med fortellerstilen. Fortellerstemmen er forvirrende, den har innsyn i absolutt alt og skifter så fort at man aldri helt vet hvor man står. Det kan sikkert fungere hvis det gjøres godt, men det gjør det ikke her. Fletcher ser heller ikke ut til å ha forholdt seg noe særlig til regelen som sier «show, don’t tell». On the Other Side er en veldig fortellende roman, noe som gjør at både språket og historien blir flatt og uinteressant. Et annet problem er de magiske elementene. De virker malplasserte og følger ingen indre logikk. I det ene øyeblikket virker for eksempel verdenen veldig lik vår egen og i det neste øyeblikket er det helt naturlig at en karakter bokstavlig talt river ut sitt eget hjerte og overlever. De magiske elementene kommer helt uventet og følger ingen logiske regler, det gjør at jeg ikke klarer å tro på dem. Et tredje problem ligger i tidsperspektivet. Det er helt umulig å forstå når denne romanen foregår. Evie lever i en verden med både skinny jeans og mobiltelefoner og kjønnsroller fra 50-tallet. Fletcher har mange gode ideer, men hun evner ikke å utvikle dem eller skrive dem ut. Denne romanen er mer et førsteutkast og en idé enn en ferdig roman og jeg synes det er trist at den ble publisert lenge før den var ferdig. Med litt mer jobb, kunne dette faktisk blitt en bra roman for utgangspunktet er jo interessant. ★☆

I think about it all the time, about what makes everyone who they are, and if we went back in time and changed anything, whether or not it would make a difference. Would it make us better or worse, or would we just stay exactly the same because we were always destined to end up this way no matter what happened throughout our lives?

Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn | 304 s.
34521197
Vibeke bor på institusjon. Hun har gardinene trukket for. Hun liker ikke utsikten mot skogen. En dag kommer datteren Hildegunn på besøk. Mor og datter har ikke sett hverandre siden Hildegunn var seks år gammel. Datteren har nå blitt voksen. Vibeke har bestemt seg for at alt skal være annerledes denne gangen. Tankene skal ikke få komme i veien. Hun skal være seg selv. Eller i det minste den hun vil være. Alt det lyse og alt det mørke er en roman om flere generasjoner med svikt. Foreldre svikter barna sine, barna vokser opp i usikkerhet. I romanen forsøker Tjønn å få frem hvordan man lever med fortida og hva fortida gjør med oss, og han får det fint til. Skrivestilen er nøktern og lavmælt, det sies aldri mer enn nødvendig. Det er sterkt og tydelig uten at det blir sagt for mye. Samtidig er språket poetisk, fylt av fine vendinger og metaforer. Språket er nok det som fungerer aller best i denne romanen. Tjønn legger opp til at leseren skal få tolke selv, han gir ingen klare svar, men holder seg til en litt vag tone. Stilen er dessuten tydelig preget av film og historien fortelles dermed scenisk. Det fungerer veldig godt. Jeg fikk i alle fall veldig tydelige bilder i hodet da jeg leste. Alt det lyse og alt det mørke er ikke en perfekt roman, men den kommer veldig nært. Brynjulf Jung Tjønns forfatterskap er virkelig verdt å få med seg og denne romanen er helt klart en av hans beste. ★★★★☆

Frostrøyken frå munnen vår likna snakkebobler, sjølv om vi gjekk der tause, fylte eg ord inn i desse snakkeboblene, eg fylte inn samtaler mellom oss, alt det eg ønskte vi kunne seie til kvarandre, men som vi ikkje sa.

Comments are closed.