Jordmoren fra Hope River av Patricia Harman

Romanen forteller historien om jordmødrenes virke og hverdag på tidlig 1930-tallet, om raseskille i USA og om arbeiderbevegelsen. Et ambisiøst prosjekt for en roman på 350 sider. 

jordmor

Forlagets omtale

USA, høsten 1929. Patience Murphy jobber som jordmor i West-Virginia og tar de jobbene som ingen andre vil ha: Hun hjelper fattige kvinner, som kanskje ikke har mulighet til å betale henne. Hennes arbeid bygger på åpenhet og tillit, men selv holder hun på hemmeligheter fra fortiden som gjør at hun ikke kan åpne seg for noen. I en hverdag hvor Patience møter nesten umenneskelige utfordringer, som sykdom, fattigdom og fordommer, må hun kjempe for å bringe nytt lys og liv inn i en ellers hard verden.

Interessant innblikk i jordmoryrket
Romanen er på sitt mest levende når leseren får være med Patience Murphy på fødsler i forskjellige samfunnslag. Man får et innblikk utfordringer, både i samfunnet og kroppslige, som kunne føre til ekstra utfordringer for den fødende kvinnen og hennes jordmor. Årsaken til at denne delen av historien føltes så ekte har nok en sammenheng med at forfatter Patricia Harman selv har solid kunnskap om det å ta imot barn. Forfatteren har over 30 års erfaring som jordmor selv. Det var virkelig interessant å få være med inn i «fødestua», bare synd det ikke var flere fødselsituasjoner.

Jordmoren selv er fortellerstemmen i romanen, hun veksler mellom nåtid og egen fortid. Helt plutselig kan Patience falle i tanker, hun hengir seg til et minne fra fortiden. Det er jo slikt som kan skje, men når man skriver en roman har man anledning til å styre dette. Da bør man strebe etter å gi teksten en god flyt. Det at disse øyeblikkene stadig sammenfaller med episoder hvor hovedpersonen er i samspill med andre er forstyrrende. Forfatteren ødelegger litt for seg selv, en stemning brytes så tvert – det som kunne blitt en fin dialog med et medmenneske blir effektivt stoppet. Kanskje ville det fungert bedre dersom kapitlene hadde vekslet mellom nåtid og fortid? På en annen side ville kanskje enkelte lidd seg gjennom kapitlene som tok for seg forhistorien til Patience. Den delen av historien bærer nemlig preg av å ville formidle så altfor mye om tiden jordmoren levde i. Teksten fremstår mer som et forenklet leksikonoppslag enn en fortelling i romanformatet. En rekke kjente personer og hendelser fra arbeiderbevegelsen på 1920-tallet i USA nevnes, men dette blir for perifert. Kanskje ville det vært virkelig interessant dersom forfatteren hadde holdt seg til en enkelt begivenhet fra den tiden. På den måten ville det vært mulig å gå mer i dybden i en hendelse, slik kunne forhistorien fremstått som langt mer troverdig. En utfordring med fortellerstemmen, som skal forestille en kvinne av 1930-tallet, bærer preg av å tilhører en moderne kvinne og av å ha blitt skrevet i etterpåklokskapens ånd.

Historien er karakterdrevet, og hovedpersonen har en fin utvikling gjennom romanen. Leserne får se jordmor Patience gå fra å være en ganske lukket person til en som innser at for å være en del av et samfunn må hun kunne åpne seg opp og tørre å stole på de som står henne nærmest. Hendelser som har negativ innvirkning på ens personlige liv kan som kjent bli enklere å bære på om det deles med andre, men i tidligere tider har ofte det normale vært å holde det vonde skjult. Persongalleriet består av flere sterke, lojale og rettferdige kvinner og menn, mange av disse er livaktig og godt skildret. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av deres historier, selv om enkeltes historier nok ikke kan sies å være helt troverdig med tanke på den dype krisen samfunnet var på ferd inn i.

Jordmoren fra Hope River er en helt gjennomsnittlig roman, fjerner man barnefødslene er det egentlig en litt langtekkelig kjærlighetsroman. Som nevnt innledningsvis er deler av romanen god, og den ga meg personlig leseglede, men som en helhetlig roman faller den dessverre litt igjennom. 

Takk til forlaget for leseeksemplar.

 

Leave A Comment