Min reise med Proust: Veien til Swann

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på denne bloggen

Dette er noe jeg har hatt lyst til lenge, men som jeg ikke har kommet ordentlig i gang med før nå: å lese Marcel Prousts hovedverk, På sporet av den tapte tid. Et verk kjent for sine lange, kronglete, dvelende setninger. Jeg var usikker på om jeg kom til å like stilen hans og orke å lese de 491 sidene det første bindet består av. Bare 20 sider ut i boka forsto jeg at dette var noe jeg kom til å kose meg med. Prousts øye for de små, fine tingene; grener som stikker inn

Comments are closed.