Terrorindustrien

Var i vår på flyttesalg hos Manifest Forlag, og plukket der opp Joakim Hammerlins «Terrorindustrien», hvor han går gjennom hvordan ettervirkningene etter 11. september 2001 har påvirket samfunnet.

Hammerlin, som er filosof, går grundig igjennom hvilke tiltak man pr 2009 da boka kom ut kjente til at først og fremst USA, men også deres allierte (inkludert Norge) har innført, og han kritiserer en hel rekke av disse tiltakene for å være rene symboltiltak som i beste fall ikke har noen virkning, i verste fall bare sørger for at innbyggernes personvern er alvorlig svekket.

At boka kom i 2009 er kanskje det største ankepunktet jeg har mot å lese den nå. I lys av «vår egen» terroristaksjon her hjemme, 22. juli 2011, og ikke minst Wikileaks-avsløringene som har kastet enda mer lys over det virkelige omfanget av USAs overvåkning av både sine venner og sine fiender blir mye av boka svært utdatert.

Likevel vil jeg si at boka var svært interessant å lese, og jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å prøve meg på Hammerlins nyere bok «Terror og demokrati» etterhvert, hvor også problemstillingene etter Behring Breiviks terroraksjon er dratt inn.

Anbefales for alle med interesse for personvern og demokrati. …
(Blogginnlegget er hentet fra bombadils bøker)

Philip Roths The Plot Against America – En mesterlig roman av nobelprisklasse

 

Da flyet «Spirit of St. Louis» landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok «1927. En sommer i Amerika» (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman «The Plot Against America» (på norsk «Konspirasjonen mot Amerika») som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i «1927…» ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I «The Plot Against America» utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet «Vote for Lindbergh or Vote for war.» Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags «jeg var der»-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.
 

Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester «The Plot Against America» Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur. …
(Blogginnlegget er hentet fra Bokofilia)

Kjell Askildsen og Charles Bukowski- to språkmestere som hever seg høyt over lettvekteren Marian Keyes

Jeg er godt i gang med å ha lest meg gjennom de syv sommerbøkene vi har valgt i lesesirkelen vår. En av dem avbrøt jeg etter 80 sider, Marian Keyes`Mysteriet i Mercy Close (bok #3). Den var ikke noe for meg. Så gikk jeg over til Bukowskis Faktotum, og den beviste at det er stor forskjell på kvalitet. Ikke at Keyes skriver dårlig, men det er nå lett og litt fjasete, og sikkert helt ok for dem som liker slikt. Selv dras jeg vel mer mot det mørke med substans. Skjønt jeg også kan like lettskrevne slukebøker som berører, men da må det være noe mer dramatisk, en tåreperse med en god historie, en historie med mening, eller ha en humor som treffer meg.

Her har jeg kjapt gjort noen notater. Det blir ingen grundige blogginnlegg om disse denne gangen, men noe må jeg skrive, ellers går det fort i glemmeboka.

Bok #4 :Notater om Faktotum:

Er dette en slik bok helst menn liker å lese? Hovedpersonen Henry Chinaski er usympatisk, men ærlig, antar jeg. Boka handler om  fyll, kvinner, sex, samleier (knull) , om å stadig søke jobb og miste dem , uansvarlighet, om å gå på do og drite .Jeg ble litt lei på slutten, det er mange gjentagelser. Jeg ble vemodig, kvalm, irritert. Boka er billedlig i den forstand at det var lett å se for seg hovedpersonen, og de andre karakterene, alle arbeidsplassene, damene, barene, hendelsene. Romanen er renskåret i form, dialogene er enkle, men gode. Chinaski gjør som han vil, og vil egentlig bli forfatter. Han skriver noveller og sender inn til aviser. Mange blir refusert.

Faktotum skal være en av hans beste romaner ved siden av Postkontoret  og Kvinner (de to andre i denne «serien»). Antageligvis er den svært selvbiografisk. Boka er filmet.

Charles Bukowski (1920-1994) , mer om ham på wikipedia
foto: bukowski.net



Bok #5 : Kjell Askildsen: Thomas Fs nedtegnelser til almenheten


Boka inneholder to lange noveller, og går for å være noe av det beste av novellekunst skrevet i Norge på 25 år.

Om novelle 1; Carl:
Carl blir mistenkt for en voldtekt av en ung pike. Han blir kalt inn til forhør. Han oppsøker selv politiet flere ganger siden han ikke får vite hva som skjer i saken. Novellen er foruroligende, ekkel, man vet ikke hva som skjer. Er det innbilt, er det reelt, er det paranoia, eller vikler han seg bare mer og mer inn i noe, som bare blir værre og værre for han selv. Jeg føler det er er en slags Kafkaprosess på gang. Novellen ble lest fort, fordi jeg ville vite hva som skjedde.

Om novelle 2; Thomas F`s nedtegnelser til almennheten:

Om en gammel manns dager, og hans nedtegnelser om sitt liv. Dette er litt vemodig, litt underfundig morsomt om en gammel mann som venter på å dø. Om ensomhet, religiøse misjonærer som stadig ringer på døra, som han ikke vil ha i hus. Om barna han har mistet kontakt med, om alle de andre som ikke er der lenger.

Sitat:
«Sånn er altså gamle mennesker på kafe`blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø. » ( s. 65)

Novellen er krydret med mange slike fine, sanne og morsomme utsagn.

Dette er en novellesamling jeg ønsker jeg eide selv, men både denne og Faktotum ble lånt på biblioteket.

Bjørg har skrevet en glimrende blogganmeldelse av Thomas F`s nedtegnelser.

Om Kjell Askildsen, f. 1929-  HER

Foto: Dagbladet.no

Kjell Askildsen: Thomas F`s nedtegnelser til almenheten, 97 s
Bokklubbens Mestermøter, 2007, med en billedserie av Håkon Bleken.
eller
Oktober 1983

Fortsatt god Sommer! Fra Skånestangen , Verdal sist helg. Foto: anita ness


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Hva vil det si å elske sine barn?

Denne
boka handler ikke om SKO, selv om omslaget kanskje kan tyde på det…. 
Den handler derimot om ei mor og hennes elleve barn, om afroamerikanske
Hattie og hennes etterkommere.  Historien starter i 1925 med at Hatties
mor og hennes tre døtr… …
(Blogginnlegget er hentet fra Kortreiste lesetips)

John Williams: «Stoner»

Historien om en hverdags-helt


John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var «Stoner» (1965) og  »Augustus» (1972). 


Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen «Stoner» for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften «Stoner»: Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er «den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om» og at «reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke«. I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage – og popularisere – eldre mesterverker. Det pussige er at «Stoner» ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. «Stoner» fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet. 


All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:


«William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: «Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger.»


William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet. 


Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk – alt bak et skall av kyskhet og uskyld … Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet – og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt – svært dyrt – å insistere på å leve etter sine egne verdier … Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter …


Romanen «Stoner» inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers «En amerikansk tragedie». Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt – verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre … Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone). 


Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen – ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis – bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake – heller ikke det de elsket ved hverandre … 


Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i «Stoner». En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann … Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!


Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!


Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:


«Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?


Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked. 


For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener.»


Utgitt i USA: 1965
Originaltittel: Stoner
Utgis i Norge: 4. august 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 272
Jeg har mottatt et forhåndseksemplar fra forlaget



John Williams

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland – 5. juli 2014 – «Stoner»: Forsinket suksess på vei til Norge – Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.
- Birgittes Bok – 6. juli 2014 
- Beates Bokhylle – 8. juli 2014 
- Fagsnakk v/Dagfinn Møller – 4. juli 2014 – Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om
- The Guardian v/Julian Barnes – 13. desember 2013 – Stoner: the must-read novel of 2013 
- Bok-Karete – 20. juli 2014


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

LEST 2014 – MAI/JUNI

Etter en aldri så liten juli-tur til Eldorado
, aner man inspirasjon fra en viss bokbloggers prosjektlesing?

I mai/juni leste jeg 11 bøker
Ikke like imponerende tall som i vinter og jeg hadde tenkt å utsette tellinga til august og heller skrive omtale om sexlivet til Irvine Welsh’ siamesiske tvillinger. Boka der han hamrer løs på amerikas mediahysteri, matvaner, voldskultur og generelle overfladiskhet. Lardass er nå et akseptert adjektiv i mitt vokabular, ikke engang 70 timer med velartikulert dickensbritisk klarte å fortrenge
personlige trener Lucy Brennan skittenspreke utbrudd.
 - 2-4-6-8- who do we appreciate
Numbers are the great American obsession. How do we measure up? Our crumbling economy: growth percentage, comsumer spending, industrial output, GDP, GNP, the Dow Jones. As a society: homicides, rapes, teen pregnancies, child poverty, illegal immigrants, drug addicts, registered and otherwise. As invidviduals: hight, weight, hips, waist, bust, BMI.
(første avsnitt)

Er det ikke ironisk at jeg i forrige løpeinnlegg skrev at jeg har skaffet meg ny fancy kaloritelleapp.  Lifesum. Lucy’s heter Lifemap og regjerer over alt og alle. Jeg har ikke registrert kalorier på ei uke. Overskuddet ble for stort, tallene for røde. Takk og pris at jeg aldri falt for fristelsen til å skaffe meg PT.  Lucy. Herregud. Det er ikke tilfedlig at Biggest Loser namedroppes til stadighet. Jeg er målgruppa.
Hva var det Jillian sa
 - you can do anything for one minute –  
(((lardasses))) (((mofos))) = LUCY

Utsette tellinga
 - helt til jeg innså at forrige oppsummering ble druknet i tidenes lengste samleomtale og at jeg ifjor prompte sluttet å telle allerede i August. Slik kan man ikke holde på. Welshomtale blir derfor dumpet til fordel for ei helt ordinær oppsummering.
, men til dere som allerede sitter og nøler med one-click fingern:


  TEASER:
The Sex Life of Siamese Twins.
Biseksuelle, svært seksuelt aktive, personlig trener Lucy, sterkt preget av – the nasty in the park – (Welsh har garantert lest sin Gibbons), kaster seg inn i et carjacking/carrobbery tilfelle, avvæpner og banker opp skurken mens hun blir filmet av feite Lena, som leverer fra seg klippet – til politiet – og utube – og media. Eller hvem vet hvem som gjør hva for at slikt ender opp VIRAL. (herregud hvor jeg hater det ordet, nesten like mye som hashtag og trending.)  Hun blir en mediasensasjon, realitykonseptene står i kø og feitelena ringer konstant
-  rundt svingen og inn i mørket.
Hva dette har med siamesiske tvillinger å gjøre er hemmelig.

Karakterer, språk og slutt – sparer jeg til en omtale
, eller kommentarfeltet
, for helt ærlig, kommer det vel neppe noe omtale.

Welsh er her like amerikansk som han til vanlig er skotsk, selv om han heldigvis ikke skriver dialekt. Heldigvis.
Man ser da nok action-tv til at us.slang glir inn regardless.
Ikke glem at mannen skrev Trainspotting.

  – How do I shave the beef of this irritating chubster? I get her on the treadmill, putting her through her paces. I’m upping the stakes, giving her more, nudging it to 5mph, forcing her to pound that rubber track.  – Dance fat little hamster, dance! –

Tabell 2014:
Dette er vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2014-målene.

  1. 3 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
  2. 2 av 5 nye og fjerne land.
  3. 14 av 23 (all time) Alice Hoffman lest (2010/2014 sammenlagt)
  4. 10 av 26  Michael Connelly  (2012/2014 sammenlagt)
  5. 4 av 15 1001-Bøker lest.
  6. 2 av 6 litterære/kulturelle arrangement
  7. 0 av 10 Norske 2014-utgivelser.
  8. 1 av 2 Diktsamlinger lest.
  9. 4 av 6 Biografier
  10. 3 av 5 Essays/Noveller/Sakprosa
  11. 49 av 71 Totalt lest. (liste)
  12. 12 av 49 Bøker omtalt.

Dette har jeg lest.
——————–

  • 1 kindle, 2 papirbøker, 6 lydbøker, 2 eBokBib
  • 6 kvinner. 5 menn.
  • 8 fra biblioteket. 1 kindleinnkjøpt. 1gave.1 audible
  • 9 på norsk. 2 på engelsk.
  • Representerte land: Norge, Russland, USA, England, Danmark og Tyskland
  • 1 hundebok.
  • 7 forfattere lest for første gang-
  • 1 biografi og 1 diktsamling = 9 romaner. 
  • 1 bok avbrutt.  (Mr.Fikry)
  • Merknader. Sannelig på tide jeg henga meg til audible.


Mai/juni ble en merkemonths.
Første gang på Litteraturfestival
Første diktsamling siden 90-tallet.
Første gang på lenge jeg har blitt så rasende på ei bok at jeg nesten rev den i fillebiter, og sverget på å boikotte halve bokbloggnorge, men begrenset meg til å slenge i veggen, før den ble gitt som betaling til dama som var så grei å kjøre meg til Oslo, den dagen (mange å velge i) alle togene stod og bussene ikke gikk.  Boka var Mr.Fikrys Litterære Liv
og mitt raseri er basert på de første 60 sidene.

Ærlig talt. 
Jeg ble kosemosekvalt i plattheter og forenklet språk.
Den dunkleromantisk opplyste bokhandelen der den sorgtunge enkemannen vandrer misantropisk mellom sine onceupon elskede bøker, påtatte namedroppede historier, før han finner baby på trappa og lyset, litteraturen og kjærligheten vender tilbake. Det er den mest tullete småbyidyll jeg noensinne har lest – og jeg er både lett å lede og har lest mye rart. Forbehold om at den litterære kvaliteten stiger betraktelig etter s60.

Det var ikke rettferdig at den skulle være pausebok for Rush’ Mortals
, men når det er sagt ble den erstattet av Irvine, som klarte seg utmerket.
Jeg skjønner rett og slett ikke hva som fenget her?

 - Beneath the good and the kind and the stupid and the cruel
There’s a fire just waiting for fuel - 
Ani Difranco.

Det er også verd å nevne at jeg endelig har lest  
De Waals Haren med Øyne av Rav.

En slektsaga med utgangspunkt i netsuker, en samling japanske miniatyrfigurer, som starter i et dekadent jødisk, førkrigs Paris og ender opp i keramikk og moderne England.  Forventningene var skyhøye. Den var en gave.

Stjerner som Solgunn og Clementine har sunget lovsanger og jeg skulle i forbifarten lese den til crossoverrunden i Biografisirkelen, men brukte for lang tid. Skylda har Charles, den omstendelige parisiske kunstsamleren, for når netsukene ble gitt bort som bryllupsgave og fokus skiftet til Wien ble det plutselig et helt annet driv.

Huset, gata, kunsten, frua, jødeforfølgelse og WW2.

Den traff meg midt i hjertet, for jeg vet med meg selv at jeg sikkert hadde blitt igjen i det staselige huset med de vakre tingene, blind tro på egen usynlighet og at alt går bra til slutt. Til og med WW2.  Det å flykte når det egenlig er for sent, og alt er stengt og tapt. Slekters gang, myrstrå og menneskets ondskap.
Wien står på ønskelista. Jeg MÅ se dette huset og gata.

Jeg leste
hundebok som fortalte meg at:
 - , Border Collies ar terrible pets for most families. Having a typical Border Collie as a pet is like having a brainy sports car that revs its own engine in the garage if you don’t drive it enough. Border Collies are smarter than some people, and if they were sportscars theyd figure out how to open the garage door and drive into your livingroom to get your attention. - 
Jeg er meget takksom for at beistet bare er 50%
, selv om det nok ikke gjør saken bedre at den andre halvparten er en sta, uavhengig og oppfinnsom jakthund som langt fra er så førermyk og tjenestevillig som en standard BC, men har sterke verbale meninger og foretrekker å ordne opp og løse problemer med egen begrensede hundehjerne. Hellig overbevist om at jeg forstår hvert blikk, sukk og usynlig ørebevegelse.

Jeg leste også
Siri Hustvedts siste, Blazing World som var fantastisk men som jeg nekter å uttale meg om før jeg har lest 3 Hustvedtbøker til. Siri nr.2 med Odinsbarn var dessverre nedtur. Skuffende enkel. Vestfronten er allerede (såvidt) omtalt. Tsjekov var delvis underholdende radioteater. Francis Meyer overfladiske forviklinger på universitetet. Langt fra noe mesterverk men meget fornøyelig.
Har jeg en thing for Langeland?
Jeg ser ut til å surmule over alle bøkene hans
- men klarer ikke la være å lese nye.
Matter over Mind.

Da står jeg igjen med eBokBib-ene.
Yahya og Simonsen. Begge gode og perfekte for mediet.
eBokBib er fantastsik. Et klikk og boka er hos deg – gratis.
Hadde de hatt en kindle-converter kunne jeg (nesten) frigjort sjela mi fra amazon.
Dvs, den lille biten som ikke er eid av google.

Jeg ønsker meg regn, temp under 20+
, og at alle leser Rush, Stridsberg og King of the Barnyard
Oppsummering Slutt!


(Blogginnlegget er hentet fra Moshonista)

Ayana Mathis: «Hatties tolv stammer»

Lettlest sommer-lektyre


Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen «Hatties tolv stammer» i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren – både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste. 


Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene – deres førstefødte – Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg. 


Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av – hver på sin måte. 


«Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted – selv om det er feil, selv om hun tar feil … « (side 243-244). 


«Hatties tolv stammer» er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg,  men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv – Hattie – og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie. 


Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder. 


Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The twelve tribes of Hattie
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 269
Boka har jeg lånt på biblioteket
Forfatterens nettside



Ayana Mathis

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle – 27. mai 2014


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin