Amerika! Amerika! Del 1

Som tidligere nevnt her på bloggen var søster og jeg i USA og Canada i fjor sommer, og det ville jeg skrive litt om. Nå er det på tide! For våre venners skyld vil disse innleggene være på både norsk og engelsk.

Vi var gjester hos slektninger i en liten by i Wisconsin i to uker, og etterpå ekte turister i Toronto. Mange mennesker fikk vi møte, og opplevelsene stod i kø. Noen typiske turistfeller, men det vi nok husker best begge to er det som skjedde i møtet med enkeltmennesker.

Først vil jeg skrive litt om mannen som er grunnen til at vi reiste; en mann vi aldri fikk møte: bestefars onkel Ole. Han ble født i bygda Hægebostad i Vest-Agder i 1869, og var eldst i søskenflokken. Som 31-åring flyttet han til Statene for å tjene penger til å løse ut garden, men møtte ei svensk jente der, Hulda, som han giftet seg med og fikk syv barn. De bodde i Mason, Wisconsin, hvor han jobbet på et sagbruk og senere blant annet hadde ansvaret for å tenne og slukke strømmen i byen.

To ganger kom Ole hjem til garden Gysland på besøk. Bestefar husket det godt, og skrev om den første gangen i boka si Dal og døl (s. 131):

Det var 1. juli 1926 (…) Eg, som var fem år, stod saman med Far og onkel Ole i låvedøra og såg på regnet som hølja og styrta ned som himmelen var open. Det var ein av desse fossande regnversdagane som av og til kan slompe innom sommarsdagen. Mens vi stod der i låven, kom der ein masse nye bekkar kvitnande ned frå den stupbratte Vestheia.
Det blei litt lenge å stå gjerandslause. Onkel fann fram lommekniven og tok til å skjere inn bokstavar og tal i ein stokk inne i låven. Her skulle merket hans stå lenge etter at han sjølv var borte.(…)

Trulig var det kring 1890 han reiste til USA. Så kom brevet på vårparten 1926 om at han kom ein tur til gamlelandet. Han måtte endå ein gong helse på heimegarden, mor og gamle kjenningar.
Endelig kom han. Tenesteguten og eg var oppe på Smebrotet og broma (hakka lauvkvister til kyrne, b.m.) då kalesjebilen frå Lyngdal svinga inn frå Dalevegen (…)
Der kom altså amerikanaren! Han var jo nokså lik far, men litt eldre. Så hadde han slik ei ubegripelig underfull jakke. Ho var mørk grøn med mange lommer, og det raraste av alt: Ho hadde ikkje vanlig knepping, men ein diger messing glidelås. Slik ein hadde eg aldri sett før. 


Onkel fortalde om mangt underlig dei hadde der borte. Blandt anna hadde dei langstøvlar av eit slag stoff han kalla «råbber». Med slike kunne dei gå på stokkar utan å skli, sa han. Den amerikanske katten heitte Kiddi og grisane kalla dei «pigg håg».

I ei anna bok, Fotefar frå folk føre, forteller bestefar at onkel Ole var med på å sprenge et vepsebol med dynamitt, og at han sendte en kalender til dem hvert år. Den fineste kom i 1925, og hadde et bilde av en hoppe med føll og ei lita blåkledd jente med et eple i handa. Før Oles mor (min tippoldemor) Ingeborg døde, kom hun med et ønske: hun ville ha lommetørkleet etter «Ola okkå» over ansiktet sitt i kista. På det stod det påbrodert «Mor».

Oles identifikasjonskort.

I 1938, åtte år etter at Ole ble enkemann, ble barnebarnet Glenn Robert født, men barnets mor døde i barselseng. Ole flyttet da med datteren Gladys til sønnen Glenn Orville Samuelson i Ashland, Wisconsin for å hjelpe til med å oppdra Glenn Robert. Der bodde han til han døde i 1963, 94 år gammel.

Og det var Glenn Robert med kone vi skulle besøke i Ashland. Noen år tidligere hadde fetteren vår vært i Milwaukee og besøkt en annen gren av Oles familietre, og etter kontakt på epost kom så Glenn og Carole til Norge og Gysland. Nå var det tid for å gjengjelde besøket!

My sister and I were guests at relatives in a small town in Wisconsin for two weeks last year, and afterwards real tourists in Toronto, Canada. We met lots of people and the experiences just queued up. Some typical tourist traps, but what we’ll remember best is our meetings with each and every person we met.

First I’ll tell you about the man who made us travel to the States, a man we never got to meet: Grandpa’s Uncle Ole, born in the small town Hægebostad (Norway) in 1869 as the eldest child. At 31 he moved to the States to earn money to buy the home farm, but met a Swedish girl there, Hulda, whom he married and got seven kids with. They lived in Mason, Wisconsin, where Ole worked in the sawmill and later (among other things) worked turning on and off the town’s electricity. 

Twice Ole came home to Hægebostad to visit the family farm Gysland. My grandfather remembered it well, and wrote about the first time in his book Dal og døl (p. 131):

It was July 1st 1926 (…) I, five years old, stood together with Father and Uncle Ole in the barn door opening looking at the heavy rain coming down as if the sky had been opened up. It was one of these days of cascading rain that sometimes happen on a summer’s day. As we stood there in the barn, lots of new brooks went falling white down the steep Vestheia. 
Workless waiting time became a bit too long. Uncle found his pocket knife and started to carve in letters and numbers on a log inside the barn. Here his mark would stand long after he himself was gone (…) 

Probably it was around 1890 he left for the United States. Then the letter came in Spring 1926 that he wanted to take a trip to the old country. Once more he had to see the home farm, his mother and old neighbours. 
Finally, there he was. The male servant and I were up at Smebrotet and cut twigs for the cattle when the open car from Lyngdal turned in from the Dalevegen (…)
There came the American! He was kind of like my father, but a little older. And he had this unbelievably wonderful jacket. It was dark green with lots of pockets, and the strangest detail: it had no buttons, only a large brass zipper. I had never seen such a thing. Uncle told us about many strange things they had over there. Among other things, long boots made from a fabric he called «råbber» (rubber). With those you could walk on tree logs without slipping, he said. The American cat was called Kiddi (kitty) and the pig was named «pigg håg» (pig hog). 

In another book, Fotefar frå folk føre, my grandfather writes that Uncle Ole was participating in blowing up a wasp’s nest, and that he sent them a calendar each year. The finest calendar came in 1925, with a picture of a small girl in a blue dress with an apple in her hand. Before Ole’s mum (my great-greatgrandmother) Ingeborg died, she made a wish: she wanted the handkerchief of «Ola okkå» («Our Ola»), with the word «Mother» embroidered, over her face in the coffin.

Jeg og søster ved Samuelson-graven i Mason.
Sister (right) and I at the Samuelson grave.

In 1938, eight years after Ole lost his wife to desease, their grandchild Glenn Robert was born, but the mother of the child died. Ole moved with his daughter Gladys to his son Glenn Orville Samuelson in Ashland, Wisconsin to help him raise Glenn Robert. Ole lived there until he died in 1963, 94 years old.

And it was Glenn Robert and his wife we were going to visit in Ashland. Some years prior our cousin had been to Milwaukee to visit another branch of Ole’s family tree, and after some online contact Glenn and Carole then travelled to Norway and Gysland. Now time had come to repay the visit!


(Blogginnlegget er hentet fra Lesehesten fra Sørlandet)

Kjære Bernadette, hvor ble du av? Og holdt jeg på å glemme deg ?

Hvor ble du av, Bernadette- av Maria Semple er en fantastisk feelgoodroman om en mor med sosialangst fortalt gjennom datteren via eposter og andre dokumeneter.  Jeg leste den ferdig forrige helg, men har ikke rukket å skrive om den før nå. Mange har lovprist boka, også mange bokbloggere. Jeg henger meg på hylekoret. Dette var bra!

Pus liker også boka.;) 

Det blir noen kjappe omtaler denne sommeren, en dyd av nødvendighet hvis jeg overhode skal få skrevet noe om hver bok. Og nå nøyer jeg med forlagets beskrivelse av boka:

Engang var Bernadette Fox en høyt ansett og prisbelønnet arkitekt i Los Angeles, men en traumatisk opplevelse sender henne og familien i eksil i Seattle, hvor Bernadette mildt sagt strever med å passe inn: Curling- mødrene ved skolen går henne på nervene, det samme gjør den koffeinfrie økologiske kaffen og de meningsløse selvhjelpsgruppene  - det politisk korrekte tyranniet er i ferd med å gjøre henne gal.
Familien har slått seg ned i en nedlagt og forfallen pikeskole. Bernadette forlater sjeldent hjemmet, da hun har utviklet en sterk sosial fobi. Hun har derfor ansatt en virtuell assistent i India, som for 2 kr i timen ordner alles hennes ærend via Internett. Da Bernadettes superbegavede datter, 15 årige Bee, vil innkassere belønningen for sine utmerkede karakterer på skolen, blir situasjonen problematisk. Bee ønsker seg nemlig en familietur til Antarktis!
Les mer HER
Min vurdering og mening:
Hvor ble du av , Bernadette er både fornøyelig og velskreven, alvorlig med mye galgenhumor, rørende og trist. Semple skriver godt og har fine , artige karakterer. Det er mange artige situasjoner, mange vonde situasjoner- og enkelte beskrivelser er så sterke at de står hugget i stein.
Bernadette har en nabo, fru Griffin som gjør alt for å gjøre livet surt for henne, ved å klage på hagen hennes, på manglende tilstedeværelse på skolen, på at hun kjørte over foten hennes, og generelt sladrer hun på Bernadette og baksnakker henne så mye hun bare kan. En dag braker de sammen. Fru Griffin raser ut det ene skjellsordet etter det andre, fullstendig ute av kontroll, mens Bernadette holder roen.
Dette er en fantastisk beskreven scene som det koker av.

Og så får vi denne om den kalde byen Seattle, som Bernadette mistrives i:
«Folk sier at Seattle er en av de vanskeligste byene å få venner i. De har til og med satt et navn på det, «Seattle frosten». Jeg har aldri opplevd den selv, men jeg har kolleger som påstår den finnes, og at det har med en skandinaviske påvirkningen å gjøre» (side 101) Hehe—- her lo jeg også godt.

Ellers er sidene med reisen til Antarktis aldeles dyrebare. Jeg sier ikke mer, løp og kjøp denne fine, morsomme, gøyale , alvorlige romanen! Dette er en bok med personer å bli glad i.:)

Boka vant jeg i ukens konkurranse på Brabok.no.

Andre som har blogget om boka:


Foto: Bastion forlag

Maria Semple: Hvor ble du , Bernadette,  341 s
Bastion forlag 2014
originaltittel: Where`d you go, Bernadette

http://www.mariasemple.com  f.1964, bor p.t i Seattle


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Shotgun lovesongs av Nickolas Butler. En litterær amerikansk småbyblues

Jeg er visst inne i en amerikansk litterær stim for tiden. Shotgun lovesongs er den tredje boka fra USA jeg har lest på rad. Den handler om artisten Lee og de gamle vennene hans som vokste sammen i den lille småbyen Little Wings i Wisconsin.

Historien blir fortalt gjennom de fire vennene Lee (berømt artist), Henry (gårdbruker), Ronny (tidligere rodeorytter, nå ufør), Kip (bedrifteier) og Beth (Henrys kone). Kit skal gifte seg i småbyen som han og Felicia har flyttet tilbake til etter å ha bodd mange år i Chicago. Lee er invitert til å synge i bryllupet.  Det er stort for dem alle å få Lee hjem en tur. Men Kip gjør noen dumme ting.

Shotgun Lovesongs er en varm historie om vennskap som varer over år, og om utfordringene de kommer oppi dess mer forskjellige livene deres utvikler seg. Om hva som betyr noe, om småbyforhold, om å reise ut, være den som blir, være den som kommer tilbake, og kjærlighet, savn og tilgivelse.

Det er en vemodig historie på mange måter, litt mollstemt. Jeg var i en slags lavmælt bluescøntrifeelgoodstemning mens jeg leste. De store følelsesbevegelsene ga boka meg ikke, men det var forsåvidt greit. Språket er tidvis veldig vakkert. Gode skildringer, tydelige karaktertegninger. Boka startet litt tregt, men tok seg opp, og etterhvert tok jeg meg i å virkelig lure på hvordan det gikk med gutta. Det er folk å bli glad i dette. Men slutten kom litt brått på, jeg ville vite mer.

Forlagets omtale av boka HER . Boka kommer i handelen 8.august. Romanen er Butlers debutroman. Butler er født i 1979 i Wisconsin. Filmrettighetene er solgt.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Andre som har blogget om boka:
Rose-Marie
Janicke- jeg leser

Foto: pax.no, Olive Juice Studios


Nickolas Butler: Shotgun Lovesongs, 301 s
Pax 2014


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Sensommerdager av Joyce Maynard. En nydelig liten sommerbok.

Sensommerdager har stått i hylla mi i over et år, dessverre. Hadde jeg ant at den var så fin, hadde jeg nok lest den for lenge siden. Kanskje ante jeg det, men likevel ble den forbigått av andre mer påtrengende bøker. Nå er den i alle fall lest, og det gjorde jeg på en dag. Som strandbok og sommerbok var den kjempefin. Rørende, litt vemodig og spennende.

Romanen handler kort fortalt om Henry (13 år) som bor sammen med sin deprimerte og angsfyllte mor Adele. Mora var en gang danser, men har mistet gnisten etter forskjellige omstendigheter.  Henry er mannen i huset og må gjøre innkjøp og andre ærend.  Mora greier ikke å være ute blant folk, og sitter i bilen når Henry handler på butikken. De lever på frossenmat og tørrfor. En dag de er på handletur dukker det opp en mann på kjøpesenteret som ber innstendig om hjelp. Han er såret. Henry og mora tar ham med i bilen og hjem til seg. Mannen har rømt fra fengslet. Han blir etterlyst i alle medier etter at han har kommet hjem til dem. Han tar derfor og binder Adele som gissel. Og han må gjemme seg der  en stund. Henry merker at det oppstår spenninger mellom mora og mannen, mens han selv strever med egne pubertetsproblemer.

Romanen fortelles fra Henrys ståsted.

Jeg synes dette var en strålende roman, skikkelig rørende og gripende feelgood . Vemodig, litt trist, men også med masse varme og humor, og ikke minst kjærlighet. En roman om en gutt som gjør alt for sin mor. Om oppofrelse og savn etter en tilstedeværende far. Det er en lettlest roman som fungerer veldig godt på stranda eller i godstolen. Pass på å ha lommetørkle i nærheten.
Mer om boka HER

Takk til forlaget for leseeksemplaret. Boka har også kommet i pocket.

Dette var ei bok som også gikk til hjertet hos andre bokbloggere :
Min bok og palettblogg
Kasiopeiias bøker - ble ikke like begeistret dog

Moshonista – som bare trengte et kleenextørk på slutten

Beritbok
Rita leser
Groskro

Romanen har blitt filmatisert med Kate Winslet og Josh Brodin og kommer på DVD 20.08.14.

Filmtrailer:

Forlaget skriver dette om forfatteren:

Joyce Maynard er en berømt amerikansk forfatter og skribent. Hun har skrevet 14 bøker, deriblant en selvbiografisk skildring om da hun som 18-åring hadde et forhold til den mye eldre og eksentriske forfatteren J. D. Salinger. I mange år var hun en populær skribent i flere amerikanske aviser. Spalten hennes handlet om barn og familieliv og hun var anerkjent for sine innsikter og sin personlige tone.
I dag lever hun av sitt forfatterskap, og av å veilede forfattere in spe. Hun er også en av grunnleggerne av Lake Atitlan Writing Workshop i Guatemala.
Foto: wikipedia

Joyce Maynard: Sensommerdager, ca 283 s
Silke forlag 2012


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Tyskland – Argentina

Onsdag kveld, min bror og jeg sitter på hytta og leser i bøker, spiller spill; mamma ringer ens ærend for å fortelle at Tyskland leder over Brasil 5-0 i semifinalen, og det er bare første omgang!, sier hun, stakkars Brasil, og han Müller altså, som jeg leser om i Dagbladet noen dager senere; leser om Thomas Müller og at han og kona, som er profesjonell dressurrytter, har førti hester, og jeg tenker på store, massive, men meget elegante, holsteinerhester fordi jeg leste Wendy da jeg var barn og Wendy bodde i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, på et stutteri hvor de avlet holsteinerhester, og faren hennes var dressurrytter og hadde en svart hest som het Onyx, og at jeg, hver gang vi dro på biltur Europa rundt, når vi hadde passert Danmark etter å ha tatt ferja fra Kristiansand og entret nettopp Schleswig-Holstein, alltid så etter holsteinere. Og jeg ser for meg en stall med holsteinere og hannoveranere og oldenburgere, førti stykk, og at jeg en gang red en oldenburger-/hannoveraner-blanding i Horsens i Danmark, og noen dager senere, i Middelfart: en fuks pensjonert politihest som kastet meg av, noe som jeg var vant til, bare å børste av seg støvet og komme seg opp på hesten igjen, men ikke denne gangen, denne gangen brakk jeg armen og måtte ligge over noen dager på sykehuset i Odense, og også det var sommer, som nå, varmt, jeg har et bilde av meg selv med fatle og skjørt og bare ben. Og vi bor i feriehus og klapper geiter i en besøksinnhengning, som vi en dag også gjør denne sommeren, ihvertfall jeg, på vei til hytta; på Gjerstad stopper vi og besøker aper, iguaner, surikater og sommerfugler i en liten miniaturdyrehage, og geiter, afrikanske dverggeiter, utbredt over hele verden, og geiter er et av yndlingsdyrene mine, jeg skal ha noen når jeg kjøper meg småbruk, om en lang stund til ennå, men en gang. Jeg ser for meg en rødmalt stall med hvite lister, et jorde, og hester, geiter, hunder og en katt; et lite dyrkeområde med gulrøtter og andre grønnsaker og nytteplanter. Jeg skal stå opp klokken seks hver dag og gå ut og fore hestene i stallen. Jeg skal høre humringen deres og at noen av dem kanskje går utålmodig rundt i boksen sin, sultne, og gi dem høy og pellets før jeg går inn på mitt eget kjøkken og lager kaffe, spise frokost selv før dagen virkelig begynner, før hestene skal ut, før jobb, før alt det andre.
Jeg tenker på det mens jeg løper på veiene et sted i Østfold, langs jorder med spirende korn, jorder med kyr, kulturlandskapet. Gule og grønne hav av korn blant skogene og innsjøen, gårdene. Traktorer, forlatte bensinstasjoner, av og til hester, jeg løper forbi en liten flokk, den ene av dem ser nysgjerrig bort på meg, det ser ut som en unghest, i det jeg løper forbi på en av langturene mine, med drikkebelte og musikk i ørene, hjemover til hytta. Ettermiddag, har lest en hel roman tidligere på dagen oppe på taket av hytta i sola. Leaving the Atocha Stationav Ben Lerner. Jeg liker romanen veldig godt, det er som en moderne versjon av Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser, satt i Madrid istedenfor Paris. Og jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk det for meg at jeg skulle lese den, det var noe med The Paris Review; men hvordan? Leste jeg om boka på bloggen deres, eller leste jeg en novelle av Ben Lerner i et av numrene deres og undersøkte forfatteren videre? Hadde jeg hatt internett hadde jeg sjekket det, søkt på boka på bloggen deres, men det har jeg ikke. I skogen har vi ikke engang 3G. Vi har bøker og vi har NRK. Kampen mellom Tyskland og Brasil, som går på TV2, kommer ikke inn i stua vår. På det trege E-nettet ser jeg på Twitter at kampen ender 7-1 for Tyskland, og jeg skulle ønske jeg hadde sett kampen, for det hørtes gøy ut, grunnen til at fotball er så kjedelig er jo at det aldri skjer noe.
Lørdag leser jeg utdrag fra den kommende VM-boka til Knausgård og en forfatter til som jeg ikke husker navnet på fordi jeg ikke visste om ham fra før av. Utdraget står i Dagbladet, og helt ærlig leser jeg det ikke helt, jeg skummer gjennom. Det er den gjenkjennelige stilen til Knausgård i de delene av utdraget som er hans; jeg tenker at jeg heller får lese boka når den kommer. I avisen står det også om Marguerite Duras. Det står om Marguerite Duras overalt. Det står om Marguerite Duras i Vinduet, jeg leser essayet Hanne Ørstavik har skrevet om Marguerite Duras og får lyst til å lese henne selv. Jeg leser om Marguerite Duras i Bokvennen, men gir meg etter noen stykker, det er grenser for hvor mye jeg kan lese om Marguerite Duras uten å ha lest Marguerite Duras. Men jeg hadde tenkt. Jeg befinner meg i Oslo under slippfesten til den norske oversettelsen av Å skrive, det er på Månefisken og jeg vurderer å gå, planlegger å gå, forteller om det til både H og E, spør om de vil bli med, og de sier ja begge to, men når vi sitter der på gresset i Sofienbergparken og det er varmt og vi drikker øl og spiser salte kjeks og det bare er en halvtime igjen til arrangementet begynner, har jeg liksom ikke like lyst lenger. Jeg kjenner at litteraturarrangementer ikke frister meg så mye, det er så mye styr, så mye styr som ikke er å lese. Alle disse menneskene, alle som skal si noe om det som er skrevet. Kan vi ikke heller bare lese. Jeg sier til meg selv at jeg heller skal kjøpe boka på Tronsmo dagen etter, lese den på toget på vei hjem, men på Tronsmo kjøper jeg den ikke, jeg blir satt ut av hvor liten boka er. At den ligger der på kassebenken og er så liten, som om det var en dukkerekvisitt, ikke en ekte bok. Jeg holder på å kjøpe en annen bok når jeg ser den der, tenker flere ganger, mens jeg fikler med lommeboka og betaler for den andre boka, på om jeg skal si: Forresten, jeg tar denne også, men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg legger den andre boka i ryggsekken og sier til han jeg er sammen med, nå har jeg kjøpt den, vi kan gå nå, og så går vi.

Etter semifinalen mellom Tyskland og Brasil bestemmer jeg meg for at jeg vil se finalekampen. Tyskland vs. Argentina. Faktisk våkner jeg søndag morgen og gleder meg til den. Jeg har veddet om VM-resultatet, at Tyskland skal vinne, og nå ser det ut til at de faktisk kan vinne. Jeg synes ikke det er så verst. Jeg må se. Dessuten heier jeg på Tyskland. Tyskland er jo et av favorittlandene mine. Tyskland: holsteinere, hannoveranere, oldenburgere, Goethe, Kant, Nietzsche, Schopenhauer, Thomas Mann, Rilke, Brecht, Kirsebærblomster, Goodbye Lenin!, Daniel Brühl, Berlin, Hamburg, Essen, Dresden, tysk (som jeg synes er mye finere enn både fransk, spansk, engelsk og italiensk), Sylt, autobahn, presisheten, Einstein, folkevogn. Men først sykler jeg i regnet og det er ikke det minste kaldt, bare vått; lager fiskeboller til middag og leser i The Goldfinch av Donna Tartt, som jeg blir helt absorbert av. Theo, gutten som boka handler om, og livet hans. New York og Las Vegas, huset til familien Barbour, jenta med fløyta og onkelen hennes med alle de antikke møblene i kjelleren. Den er vanskelig å legge vekk før kampen, men jeg får det til. 0-0 mellom Tyskland og Argentina etter første omgang. Det er jevnt og spennende. Jeg leser noen avsnitt i pausen. 0-0 mellom Tyskland og Agentina etter andre omgang og tilleggstid. To lag som er nesten like gode. Vi spiser lakris og knekkebrød med brunost. 0-0 etter første ekstraomgang, jeg leser litt til. Faren til Theo og den nye dama hans Xandra som hater NYC kommer og henter Theo for å ta ham med til Las Vegas. Ut til det åpne blå. Andre ekstraomgang, Tyskland, Mario Götze, scorer et mål og det er bare noen minutter igjen av andre ekstraomgang, argentinerne scorer ikke, og Tyskland vinner hele greia. Tyskland vinner verdensmesterskapet i fotball 2014, første gang som et samlet Tyskland, og det er stas, det er kjempestas og fotball er blitt gøy og jeg sier synd jeg skulle finne ut at fotball er gøy, nå som VM er over, men fortvil ikke, om to år er det EM og det er nesten like gøy, sier pappa.


(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)

Terrorindustrien

Var i vår på flyttesalg hos Manifest Forlag, og plukket der opp Joakim Hammerlins «Terrorindustrien», hvor han går gjennom hvordan ettervirkningene etter 11. september 2001 har påvirket samfunnet.

Hammerlin, som er filosof, går grundig igjennom hvilke tiltak man pr 2009 da boka kom ut kjente til at først og fremst USA, men også deres allierte (inkludert Norge) har innført, og han kritiserer en hel rekke av disse tiltakene for å være rene symboltiltak som i beste fall ikke har noen virkning, i verste fall bare sørger for at innbyggernes personvern er alvorlig svekket.

At boka kom i 2009 er kanskje det største ankepunktet jeg har mot å lese den nå. I lys av «vår egen» terroristaksjon her hjemme, 22. juli 2011, og ikke minst Wikileaks-avsløringene som har kastet enda mer lys over det virkelige omfanget av USAs overvåkning av både sine venner og sine fiender blir mye av boka svært utdatert.

Likevel vil jeg si at boka var svært interessant å lese, og jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å prøve meg på Hammerlins nyere bok «Terror og demokrati» etterhvert, hvor også problemstillingene etter Behring Breiviks terroraksjon er dratt inn.

Anbefales for alle med interesse for personvern og demokrati. …
(Blogginnlegget er hentet fra bombadils bøker)

Philip Roths The Plot Against America – En mesterlig roman av nobelprisklasse

Da flyet «Spirit of St. Louis» landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok «En sommer. Amerika 1927″ (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman «The Plot Against America» (på norsk «Konspirasjonen mot Amerika») som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i «1927…» ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I «The Plot Against America» utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet «Vote for Lindbergh or Vote for war.» Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags «jeg var der»-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.

Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester «The Plot Against America» Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur. …
(Blogginnlegget er hentet fra Bokofilia)

Kjell Askildsen og Charles Bukowski- to språkmestere som hever seg høyt over lettvekteren Marian Keyes

Jeg er godt i gang med å ha lest meg gjennom de syv sommerbøkene vi har valgt i lesesirkelen vår. En av dem avbrøt jeg etter 80 sider, Marian Keyes`Mysteriet i Mercy Close (bok #3). Den var ikke noe for meg. Så gikk jeg over til Bukowskis Faktotum, og den beviste at det er stor forskjell på kvalitet. Ikke at Keyes skriver dårlig, men det er nå lett og litt fjasete, og sikkert helt ok for dem som liker slikt. Selv dras jeg vel mer mot det mørke med substans. Skjønt jeg også kan like lettskrevne slukebøker som berører, men da må det være noe mer dramatisk, en tåreperse med en god historie, en historie med mening, eller ha en humor som treffer meg.

Her har jeg kjapt gjort noen notater. Det blir ingen grundige blogginnlegg om disse denne gangen, men noe må jeg skrive, ellers går det fort i glemmeboka.

Bok #4 :Notater om Faktotum:

Er dette en slik bok helst menn liker å lese? Hovedpersonen Henry Chinaski er usympatisk, men ærlig, antar jeg. Boka handler om  fyll, kvinner, sex, samleier (knull) , om å stadig søke jobb og miste dem , uansvarlighet, om å gå på do og drite .Jeg ble litt lei på slutten, det er mange gjentagelser. Jeg ble vemodig, kvalm, irritert. Boka er billedlig i den forstand at det var lett å se for seg hovedpersonen, og de andre karakterene, alle arbeidsplassene, damene, barene, hendelsene. Romanen er renskåret i form, dialogene er enkle, men gode. Chinaski gjør som han vil, og vil egentlig bli forfatter. Han skriver noveller og sender inn til aviser. Mange blir refusert.

Faktotum skal være en av hans beste romaner ved siden av Postkontoret  og Kvinner (de to andre i denne «serien»). Antageligvis er den svært selvbiografisk. Boka er filmet.

Charles Bukowski (1920-1994) , mer om ham på wikipedia
foto: bukowski.net



Bok #5 : Kjell Askildsen: Thomas Fs nedtegnelser til almenheten


Boka inneholder to lange noveller, og går for å være noe av det beste av novellekunst skrevet i Norge på 25 år.

Om novelle 1; Carl:
Carl blir mistenkt for en voldtekt av en ung pike. Han blir kalt inn til forhør. Han oppsøker selv politiet flere ganger siden han ikke får vite hva som skjer i saken. Novellen er foruroligende, ekkel, man vet ikke hva som skjer. Er det innbilt, er det reelt, er det paranoia, eller vikler han seg bare mer og mer inn i noe, som bare blir værre og værre for han selv. Jeg føler det er er en slags Kafkaprosess på gang. Novellen ble lest fort, fordi jeg ville vite hva som skjedde.

Om novelle 2; Thomas F`s nedtegnelser til almennheten:

Om en gammel manns dager, og hans nedtegnelser om sitt liv. Dette er litt vemodig, litt underfundig morsomt om en gammel mann som venter på å dø. Om ensomhet, religiøse misjonærer som stadig ringer på døra, som han ikke vil ha i hus. Om barna han har mistet kontakt med, om alle de andre som ikke er der lenger.

Sitat:
«Sånn er altså gamle mennesker på kafe`blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø. » ( s. 65)

Novellen er krydret med mange slike fine, sanne og morsomme utsagn.

Dette er en novellesamling jeg ønsker jeg eide selv, men både denne og Faktotum ble lånt på biblioteket.

Bjørg har skrevet en glimrende blogganmeldelse av Thomas F`s nedtegnelser.

Om Kjell Askildsen, f. 1929-  HER

Foto: Dagbladet.no

Kjell Askildsen: Thomas F`s nedtegnelser til almenheten, 97 s
Bokklubbens Mestermøter, 2007, med en billedserie av Håkon Bleken.
eller
Oktober 1983

Fortsatt god Sommer! Fra Skånestangen , Verdal sist helg. Foto: anita ness


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Hva vil det si å elske sine barn?

Denne
boka handler ikke om SKO, selv om omslaget kanskje kan tyde på det…. 
Den handler derimot om ei mor og hennes elleve barn, om afroamerikanske
Hattie og hennes etterkommere.  Historien starter i 1925 med at Hatties
mor og hennes tre døtr… …
(Blogginnlegget er hentet fra Kortreiste lesetips)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin