BIOGRAFISIRKELEN 6 – SPORTSUTØVERE

Eat & Run  (2012)
My Unlikely Journey 
to Ultramarathon Greatness
 - Scott Jurek, w/Steve Friedman.

Mitt bidrag i sjette runde av
Biografisirkelen
Kategori: Sportsutøvere
Nummer på brystet, vett i panna, stål i ben og armer.

Jeg har valgt Scott Jurek.
Ultraløper og veganer, som siden han vant sin første 100-miler (160,9km)  i California i 1999, har dominert sporten. Ihvertfall i USA.

Jeg starter med ren joggeblogging:
Et fenomen!  (bare with me)
Første gang jeg hørte om Scott Jurek
, var som mange andre, i boka  Born to Run,
Han ble invitert av Micah True, aka Caballo Blanco, eks.bokser turned mexican løpevillmann – (hva Micah synes om BTR on McDougall kan du lese her) til å delta i Copper Canyon Ultramarathon 2006, slik at han kunne konkurrere mot raramuriene, de hemmelige superatletene, som McDougall kaller dem.
Premien var 1000pund mais og $750.

Jurek hadde ikke mulighet til å reise – enter Christopher McDougall.
McDougall arbeidet på ei bok om raramuriene, eller tarahumaraindianerene, (som han kaller dem) og ville ha med seg en gruppe vestlige løpere til å delta i Micahs løp. Dette løpet ble senere kjernen i boka Born to Run, som revolusjonerte både skoindustrien, og løperhjerter verden rundt. McDougalls bok, forhold til sannheten, forskning og kulten han i etterkant har blitt konge av er omstridt, men det får være til en annen gang.  Dessuten har jeg foreløpig bare Tequiladagbøkene og egen magefølelse som dokumentasjon.

Jurek selv er ordknapp og diplomatisk om reisen.
Han skriver om løpet, tarahumara-ene og deres skyhet, Arnulfo som slo han med 6min (selv om han fikk revansje året etter.) og hvordan truen til Mexico ga han en utvidet forståelse av løping som langt på vei støttet tanker han allerede var inne på. - Run Free.- 

- The Tarahumara were later immortalized in McDougalls book Born to Run, where he called them superathletes. I would quibble with that. I would say they were superefficient. They were just much more in tune with their bodies and their surroundings. They knew things we had forgotten, with all of our stopwatches and sports foods and fancy running shoes.-

I motsetning til de mest fanatiske barfotløpere, McDougall og andre skoindustrihaters dog, vandrer Jurek den gyldne middelvei. Han tror på en perfekt balanse av modernitet og gamle dager. En kombinasjon av Run Free og hypermoderne teknologi, akkurat som Tarahumariene.

- But should training be an intuitive free-form affair or a structured science? I try to let science steer my training while staying open to the animal joy of running. I take days off when I feel I need them, even if my training plan doesn’t call for it. Ultrarunners need to bring all the knowledge we an bear to our training, but we can’t afford to be rigid.  - 

 - og når det kommer til barfotløping
, hevder han bestemt at ‘form’ eller teknikk er mye viktigere enn hva du har på beina, men at det ultimate fottøyet, selvfølgelig etter gradvis tilvenning er, lette og/eller flate sko.  
Han sponset forresten av Brooks, som helt irrelevant for dette produserer mine yndlingssko.
 - racing flats and minimal shoes provide the best of both worlds: comfort and performance.-
OK, det var joggebloggeren imeg.

Normal biografilesing:
- I was a shy kid with high blood pressure. I grew into a skinny adolesent whom other kids teased and called Pee-Wee. I wasn’t the fastest kid in my school, or the strongest, or even the smartest. I was common as grass, longing for something I couldn’t even name. I ws like everyone else, the same. Then I found something. - 

Scott Jurek, opprinnelse polsk, ble født i en liten by i Minnesota i 1973.
Det var lite penger, mye jakt og fiske, faren var streng og mora hadde MS.
Løping begynte han først med som tenåring etter han ble med på skolens skilag. Han løp for å bli en bedre skiløper, og for å gjøre en lang historie innlysende og kort, tok løpinga etterhvert over. Det endelige vendepunktet var da han ble overtalt av kamerat og konkurrent Dusty (His name was Dusty Olsen and he changed my life), til å delta i 50mile løpet Minnesota Voyageur i 1994. Dusty måtte knyte skoa. Scott løp forbi og vant.
En ultraløper var født.

Lev – løp – spis.
, bok i korte kapitler

Livet:
, om livet som løper, kjærligheten, skolen, jobben, han utdannet seg til fysioterapeut. Sterkest her står forholdet til mora og hennes stadig skralere helse (ms) og opp og nedturene med vennen Dusty. Samholdet til andre ultraløpere og miljøet rundt løp og trening er kanskje det jeg likte best
, selv om alt har en vag rosenrød øldrikkende hippieglød.
- ultras tend to attract seekers of all kinds, including recovering addicts and alcholics, seers, sages, some very wacky engineers and poets, and assorted windmill-tilters. Not to mention the monks and holy men.- 

Det er litt haltende og jeg skulle ønske han ville utdype mer. Slenge mer med leppa. Både angående problemene i vennskapet med Dusty, ekteskapsbruddet og hva som ‘egentlig’ foregår i ultrakretser. Det er mildt og snilt, men muligens er det fordi Jurek er en snill mann og anser seg selv for god til sladder
 , jeg er ikke like snill, og deler derfor at kona hans stakk av med Barefoot Ted
, han er også med i Born to Run, og har tjent seg styrtrik på den nye minimalistbølgen.
, så sier ihvertfall internettets ryktebørs.

En annen snill ting Jurek gjør, som gir han glorie i mitt hode:
Han venter ved mållinja etter han har vunnet/kommet i mål, for å heie på etternølerne. Med tanke på at dette er ultraløp som gjerne tar timesvis – kanskje hele døgn for de siste – gir det blanke stjerner i boka.

Løpet:
Racerapportere fra alle de store løpene.
Leadville, Badwater, Sparthalon, Hardrock, Western Trails.
Inskutte løpetips om teknikk, form, bakker og sko.
Men han er også opptatt av løping som filosofi, flukt eller endelige mål. Og spør seg stadig om hvorfor han løper. Hvorfor vinne, hvorfor bruke all sin tid, og ikke minst løping som sin egen addiction, med tanke på hvor mange som både skader seg alvorlig og til og med dør i de hardeste ultraløpene.

Dietten: (kunne nok vært mer løping og mindre spising)
Jurek er veganer. Ikke fanatisk, han understreker at han spiser hva det skal være for survival og tar til takke med det som tlbyes når han er ute og reiser. Finnes det ikke veganske løsninger legger han ikke ut på 100km løpeturer uten niste. Men så langt det lar seg gjøre spiser han plantebasert og lager sin egen mat.

Favorittoppskriftene deles med oss gjennom boka og inkluderer burritots, rismelk, guacemole, chiligryter og de beste tipsene til lommemat på tur. Hadde jeg visst opp ned på en kasserolle og befunnet meg i et mer urbant shoppingmiljø, ville jeg umiddelbart ha byttet ut standardaprikosene med hempmilk og long run pizzabread, men som det er får jeg klare meg med Kiwi.
 - satser på at oppskriftene også finnes på nett skulle jeg på et senere tidspunkt gå over til et sunnere kosthold, akk for en lang vei man har.

Hva med Atkins og lavkarbo?
Han er opptatt av å motbevise de gjeldende mytene om at det er umulig å være langdistanseløper på et plantebasert kosthold og at grøntfor gir altfor lite proteiner til max ytelse. Han bruker seg selv som eksempel og bevis, beskriver reisen fra burgerspisende yngling til ren veganer, og hevder at dietten er hovedgrunnen bak suksessen han har opplevd som løper. Viktigere enn løpetreningen.

Dommen:
Fra et rent subjektivt og egoistisk ståsted likte jeg ikke denne fokusen på mat.
Det fikk meg rett og slett til å føle meg som en idiot og kjemisk matgris, eller en grisete halvfabrikat idiot. Antar det kommer fra en dyp indre overbevisning om at han har rett og jeg bare er for lat og svak til å gjøre noe med eget konsum. Old news og ferdig med det.

Løpebøker derimot liker jeg, og så langt, kanskje bortsett fra bio-en om Cora Sandel, er dette den biografien som har truffet meg nærmest. Jeg slutter aldri å forundres over hvor universielt opplevelsen av løping er. Om du yter ditt ytterste på 3km eller 160km, uansett hvilket nivå du befinner deg på, er det akkurat de samme tankene som farer igjennom hodet. Variasjoner av de samme plagene, og de samme ting du forteller deg selv for å fortsette. Derfor er det også lett å identifisere seg med løperen Scott Jurek.
Spiseren sliter jeg mer med.

Eat & Run hos tanum.no
Min er lånt på biblioteket.
Andre blogger? Ingen bokblogger denne gangen, men to løpeblogger.
Frisomfuglen, og Alletingultra,

Bilde: Herr/fru Jurek og Barefoot Ted
, fra Copper Canyon 2007, lånt fra Teds blogg.
Moderne løpere er også på facebook & twitter
og har egen hjemmeside, scottjurek.com

Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg.
Legg igjen en link i kommentarfeltet

Har du ikke blogg, holder det med en kommentar. NB, for å få klikkbare linker i bloggerkommentarfeltet  må du trikse litt.

———————————————
Neste kategori i biografisirkelen er:
CROSSOVERS:  
Kategorien der facts møter fiksjon og man aldri vet hva so mer sant.
Bloggdato er 15.juni.
(Blogginnlegget er hentet fra Moshonista)

Buddha på loftet av Julie Otsuka med smakebit

Det er palmesøndag. Jeg skal pakke til påskeferie, og det vanskeligste er å velge ut bøker å ha med. Det blir nok en svensk krim av Grebe og Treff; Før du døde,  en fransk fra Argentina som heter Mapuche, en norsk krim av Monika Yndestad; Gapestokk, og Uperfekt av Brene Brown. En til skal jeg lure med meg i tilfelle det blir tid til å lese enda mer, men den er jeg usikker på. Kanskje blir det Skammens historie, kanskje blir det skotske Historien om huset ved havet. Jeg har enda et par dager å tenke på før jeg drar.  I Trondheim regner det, men jeg har så mye å gjøre inne at det ikke gjør noe. I påska skal jeg til Lofoten å besøke dattra mi og hennes samboer. Det gleder jeg meg til. Jeg tar toget til Bodø og fly derfra til Leknes. Det blir vel litt tid til å lese da. Nå leser jeg Jeg er Zlatan i Moshonistas biografilesesirkel. Den er kjempeinteressant. I dag lyttet jeg ferdig Buddha på loftet av Julie Otsuka, mens jeg ryddet på plass ting her. Det er den dere skal få en smakebit fra.

Litt om handlingen slik forlaget beskriver det:

På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye.
En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket det de trenger for det nye livet: en hvit silkekimono til bryllupsnatta, fargerike bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen nede på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Francisco ser de ikke den staute unge mannen som var på fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre.
Buddha på loftet er en fortelling om en generasjon kvinner som kom som postordrebruder til California på 1920-tallet. De må ta den mannen de får, slite som landarbeidere eller hushjelper. De føler seg på utsiden av samfunnet, mens barna deres raskt omfavner den amerikanske kulturen. Så kommer bombingen av Pearl Harbor i 1941, og både gamle og unge sendes til interneringsleire som potensielle landssvikere.
Julie Otsuka har skrevet en gripende roman om identitet og lojalitet. En vev av individuelle stemmer blir til et kraftfullt, poetisk portrett av en kollektiv skjebne. 
Mer HER
Jeg lånte lydboka på biblioteket. Det er en ganske kort bok, og lydboka hadde 3 CDs , hver på ca 1,3 timer. Det er litt vanskelig å gi en tekstlig smakebit fra en lydbok, så jeg låner derfor et sitat fra Rose-Maries blogginnlegg fra samme bok :
«Barn
Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde.»
På lydbokforlagets side kan du høre en lydsmakebit
Jeg likte boka godt. Jeg likte rytmen og den spesielle teknikken Otsuka brukte med å beskrive historien i vi-form. Det var litt uvant til å begynne med, men ganske raskt gled jeg inn i rytmen.  På denne måten fikk vi innblikk i utrolige mange kvinneskjebner, hendelser, følelser, situasjoner. Det fungerte, og det var sterkt. Jeg tenker om historiene at det er grusomme skjebner, men de finne si dag også, Postordrebruder, menneskehandel, kynisme..  Jenter og kvinner  i fattige land drømmer om en bedre fremtid i et annet land, men får de det? Noen kanskje, men veldig mange får sine drømmer knust. og er null verdt. Det e rden første Cdn som griper meg mest. Den om forventningene som blir knust, om  de unge jentene som voldtas, om fødslene, slaveriet, om ungene deres, om tenåringene deres som skjemmes over mødrene sine..
Jeg er imidlertid ikke alltid like fortrolig med lydbokformatet som med papirbok. Jeg greier ikke å leve meg  like mye inn i en lydbok, som en vanlig bok. Oppleser her var perfekt, så det er ikke hennes skyld. Det er meg. Jeg faller lett ut. Det som engasjerer, engasjerer veldig, og da er jeg med, men så faller jeg ut hvis noe ikke er like interessant og jeg må konsentrere meg veldig. Derfor kan det godt hende jeg leser denne boka på papir en gang, det fortjener den. 
Lydboka lånte jeg på biblioteket. 
Andre som har  blogget om Buddha på loftet:
Foto: julieotsuka.com
Julie Otsuka: Buddha på loftet, tid 03:54:45
Oktober forlag og Lydbokforlaget 2014
Ønsker du å lese flere smakebiter kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten , og spalten Smakebit på en søndag. Kanskje du får noen tips til påskelesing der også. Ha en fin søndag!


(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)

Sukkerrør 2014-04-11 18:38:00

Under lysekronene i en av de ærverdige hotellfoajeene ser jeg surfebrett i tre utstilt, og igjen må jeg tenke på snø, på den vinterverdenen jeg kommer fra. Jeg må tenke på treskiene, å ta seg fram over vann, ta seg fram over snø, med ønske om best mulig fart, best mulig glid. Denne aktiviteten i vann, med vann, at den kan gi innhold til et liv. 
- Fra «American Gangster. Første reisebrev» av Tor Eystein Øverås i Vinduet 1/2014
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)

Går du med gifteplaner? Ta turen til Hemingwayhuset på Key West.

Ernest og Pauline – fremdeles lykkelig i Key West

Jeg har tidligere skrevet om bryllupspikene som arrangerer bryllup i Castellabate/Italia. Nå har jeg fått tilsendt en pressemappe (av alle ting) om blant annet bryllup i Florida. Det var mye rart i mailen, men en ting fanget interesse. Det viser seg at det er mulig å gifte seg i hjemmet til Hemingway på Key West. Det var her Hemingway bodde med sin andre kone, Pauline. For en ihuga Hemingway-fan høres det unektelig fasinerende ut, men jeg har allerede gått opp kirkegulvet så kanskje dette er noe for det eventyrlystne brudeparet som ønsker å ha et alternativt og litterært bryllup?

Her er lenken til Hemingwayhuset i Key West, med all nødvendig info. Hvis noen er så spreke at de velger dette alternativet håper jeg at de sender meg en melding, sånn at jeg får vite hvordan det var.

Brudepar utenfor huset i Key West

Nå har det seg slik at den godeste Ernest var gift fire ganger, og det tatt i betraktning kan det synes litt underlig å gifte seg i nettopp Hemingway-huset. Men, samtidig: hvorfor ikke? Han var en spesiell og karismatisk sjarmør, og uansett hvordan han var som ektemann: han skrev evigvarende og tidløse bøker. I det lyset kan man kanskje håpe på at ekteskap inngått her blir som en god Hemingway-novelle; med mange dybder og lag, overraskende momenter, godt komponert og med usedvanlige kvaliteter.


(Blogginnlegget er hentet fra Jeg leser)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin