Bokveddemål
.JPG)
…
(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)
Boken på vent (37): La meg ikke måtte velge
Da er det tirdag igjen og spalten Boken på vent i Beathes bokhylle. Jeg har fått en bok som har noe av handlingen fra Italia, nærmere bestemt Firenze, og det gledet meg å oppdage det. Jeg skla else meg opp på Firenze, siden jeg skal dit i november.
Nå har jeg flere bøker med hovedhandling fra Firenze i bunken min, som Inferno (Dan Brown), Nostradamus testamente (Tom Egeland) og Botticellis hemmelighet som skal leses før denne, men hvem vet om jeg velger denne også som en kosebok i sommer?
Fra forlagets omtale:
begavet operasangerinne, og hennes ektemann Peter
har forsøkt å få barn i flere år. De oppsøker doktor
Ravell, en ung fertilitetslege som er kjent for å ha
hjulpet mange par i samme situasjon.
Doktor Ravell blir fullstendig betatt av Erica og
gjør alt som står i hans makt for å hjelpe dette paret
selv om det innebærer at han må ty til uortodokse
metoder.
Erica på sin side blir mer og mer usikker på om
det er dette hun vil. Hun dras mellom tanken på å
bli mor og det å forfølge karrieren. Til slutt velger
hun å forlate sin mann, og reiser til Italia for å jakte
på berømmelse.
på sin egen families historie, og på en bemerkelsesverdig
måte klarer hun å få frem historien om
fertilitetsforskning samtidig som hun forteller en
historie om feilkommunikasjon, kjærlighet og
urealiserte drømmer.
…
(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
BIOGRAFISIRKELEN 2013: POPULÆRMUSIKK
Tommyland (2004)
- Tommy Lee
w/Anthony Bozza
Mitt bidrag i det aller første runden av
Biografisirkelen.
Kategori: Populærmusikk
Jeg har valgt Tommy Lee.
Trommeslager i glamrockbandet Mötley Crüe som hadde sin notoriske storhetstid på åttitallet. Alt du trenger å vite om bandet finnes på wiki og vil du vite enda mer finnes også en biografi Dirt.
Denne er omtalt i Nick Hornbys Polysyllabic Spree
,,, og skal visstnok være lysår bedre enn Tommyland.
Jeg er ikke fan, har knapt hørt en sang og det eneste bandmedlemmet jeg visste navnet på før jeg sjekket wikisida var Tommy her. Jeg har sett bilder av høyt hår, som oser høy lyd, men det eneste jeg visste om Tommy før boka var at han spilte trommer hadde vært gift med Heather Locklear (Dynasty) og Pamela Andersen (Baywatch) og at han ofte var sint.
Det med sinnet var en av hovedgrunnene til at denne boka for flere år siden havnet i bokhylla. Jeg så en dokumentar, tror det var MTV, der Tommy bodde sammen med ekskona til Prince og snakket om anger managment. Dvs, han beskrev hvordan han klappet seg selv på skuldra hver gang han unnlot og angripe noen som irriterte og provoserte. Pat on the back. Good boy Tommy.
Det må ha gjort et utslettelig inntrykk for
- hvorfor skulle jeg ellers kjøpt den.
Handling?
Helten Tommy beskriver sin dannelsesreise fra ung californiajypling med greske aner til moden, tatovert og reflektert førtiåring. En reisen gjennom rock’n roll og kjærlighet. Heldigvis er det mye mindre fokus på narkobiten enn jeg hadde forventet meg. I det hele tatt er det lite vekt på selve bandet ,annet enn en kort oppsummering om vilt turneliv, en bisetning om heroin, at Nikki Sixx er kul og vokalist Vince en kuk.
Hovedvekten ligger på kjærlighet
som i Tommyland er det samme som erotikk=sex=pornstars.
Boka åpner med en samtale med Dick, som ganske lite originalt er Tommys penis. Denne Dick får også komme til med supplerende kommentarer gjennom boka. Barnslig – hvisket hun i gammel-inga stil, men det gir bok et visuelt rockepreg som jeg regner med, ungdommen synes er kult – og til og med gammel-inga liker å se på.
Et helt kapittel er viet til Dr.Lees sextips. Her lærer vi både hvordan kvinner skal tilfredstilles og behages, at tjukke kvinner egentlig er å foretrekke og fordelene med å spise store mengder selleri og ananas.
(((barnslig))), men jeg skal gi meg nå.
Resten er bedre.
Et litt uheldig silikonbilde.
Heather får et kapittel, Maytee (eks-forloveden) får ett og Pamela får flere og til og med taletid.
Oppsummert dreier hele boka om Pamela, ekteskapet, barna og resultatet av dette forholdet. Eg. sexvideoen som kom på avveier, tiden i fengsel for konevold, rettsakene, tabloidene og poenget:, er jevnt over å vise hvor barnslig, lovable og likevel – voksen vi nå har blitt. Man lærer av sine feil – i fengsel.
Det er nesten litt flaut å innrømme at det funker. Han virker ikke alltid like smart, og ofte tror jeg ikke engang han er klar over hva han skriver. Et typisk eksempel er hvordan han til stadighet legger seg flat for ting han har gjort/vært med på – men likevel klarer å rette pekefingren mot noen. Kanskje han ikke er så dum likevel.
- Ja, jeg innrømmr det, jeg har syndet, det var skrekkelig og jeg skal aldri gjøre det igjen. Jeg angrer så… men var det nå egentlig så rart, under det presset, de provokasjonene, jeg angrer, men du må jo innrømme at det var forståelig, når xxx oppførere seg så yyyy, må man jo reagerer, det ville ALLE gjort -
En slags dickensk lovable innocent. Jeg merker, hoderystende, at han sniker seg innpå deg og til tross for at han rabler og babler, er jeg mer positivt innstilt på slutten, enn man skulle tro at da jeg nesten kasserte boka til fordel for han langhåra i ChiliPeppers (fant den i rotet) etter de 2 første kapitlene.
Øvrige tema: Tatoveringer, musikalsk inspirasjon, mikke mus, porn stars (veldig opptatt av slike), moral (påstår å innha særs mye), kjendiseri og hvor down to earth han er, festing, huset og familien.
NB:Tommy kommer fra stabile kjærlige og GIFTE, foreldre, see det finnes ingen garantier.
Øverst til venstre, Dick har noe han skulle ha sagt, sikkert noe om å danse i buksa, man går uten videre utifra at Dr.Lee ikke bruker underbukser. Firkantene nederst er redaktøren som klager over språk, innhold og mangel på kronolgi. Han syntes sex-tips kapittelet var undøvendig. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Form og farge:
Boka henvender seg direkte til fansen og det er mye snakk om selve skriveprosessen, Tommy vil at leseren skal forstå og sympatisere. Her skal ingenting legges imellom og vi skal få vite hvordan det EGENTLIG var. Oppklarende fotnoter, små notiser fra både forlag, medskribent og uteforstående skytes inn. Dick har stadig ting å tilføye. Og i små ukronologiske sprang, der vi det meste av tiden oppholder oss på nittitallet, beveger vi oss langsomt mot 2004.
Jeg liker dette med ulike perspektiver, det er underholdende, men setter også fokus på problemet rundt sannhet/fiksjon. Hva er sant, hvem sin sannhet, og har det noen betydning? Spørsmål som er like aktuelle i roman som biografisammenheng. Er det i det hele tatt mulig å få vite hvordan ting EGENTLIG var?
Tittelen Tommyland er hentet fra et bursdagsselskap Pamela overrasket han med. Jokermaling og carnivalrides, hvorav en fikk navnet Tommyland og for all ettertid kom til å beskrive hans hus, univers og psyke.
En av grunnen til at jeg satte igang denne biografilesinga var min manglende erfaring med sjangeren. Ergo er jeg også litt på tynn is i forhold til omtale, de tingene jeg vanligvis henger meg opp i – språk, story, plott, slutten, karakterene, framdrift osv. Nå kan jeg selvfølgelig velge å lese Tommyland som en virken som helst annen biofiktiv dokuroman. Sjangeren er diffus og flytende og man har da lest nok Knausgård til å kunne sette spørsmålstegn ved enhver påstått eller benektet selvbiografi.
Minne er selektivt
og jeg kan først som sist innrømme at jeg leste anderledes
Overraskende nok tar Tommy selv lignende forbehold.
I kap.11 State of Matrimony: The Sequel, det som handler om Pamela
- It’s time for me to admit something: I have a terrible memory. I am not sure if I’ve always had a terrible memory – because I just can’t remember – but I do know that I have one now. Whether it is just my nature or my lifestyle – or both – her I am, and a lot of days I don’t recall the fine print. So I’m calling in Pamela for some assitance in this chapter. Do you guys know Pamela? My ex-wife Pamela Anderson? –
Tommy forteller – om det første møte, bryllupet, samtlane, kranglene og Pamela kommenterer og retter. Det viser seg at han har helt rett, han har hukommelse som en sveitserost, årstall, geografi, og kronlogi er av liten betydning
, og plutselig framstod fotnotene fra medforfatter Bozza i et helt annet lys.
- Tommy is correct on the date -
- Gold star Tommy, that was indeed the Shout at the Devil tour -
- Yes, indeed, Tommys got that right –
I kapittel 12. State of Invasion tar han det enda lenger.
(sextapes, papparazzi og vold)
- Disclaimer: All of the following events may or may not have occurred. All similarities to purportedly true events as reported by the celebrity/tabloid press should be considered opportunities to interpret fictional works. Said ‘press’ can, after all, crate so-called history with a few thousand dollars and a picture. Let it be known that the author, Tommy Lee, insists that what follows, to the best of his knowledg, must be regarded as a nightmare, as such is his only experience of these events, and should be treated thusly and equally as a fixture of nonreality. Any coincidence herewith that any persons, living or dead, believed ot exist, is strictly accidental, in every sense of the word. -
Jeg er fornøyd.
Sirkelens første biografi og sjangerens innerste kjerne og dype spørsmål er allerede stilt. Hva er sant? Hvem lyver? Og hvorfor vet medskribenten alt?
Mer enn helten?
Det finnes nok mer interessante rockebiografier der ute og jeg håper en av de blir beblogget iløpet av dagen, men den eneste angeren jeg har er at jeg ikke leste om noen jeg har et musikalsk forhold til.
Tommyland hos tanum.no
Min er kjøpt på nett.
, og kommer til å bookcrosses i nærmeste framtid.
BTW: Anthony Bozza var også medskribent i Slashboka, forøvrig en rocker som ivhertfall i bokform framstår som mer ekstrem på utageringsfronten enn hele Mötley til sammen – med filosofiprofessortwist. Men det sier jeg sikkert fordi jeg ikke har lest Dirt og denne boka handler om Tommys mykere side.
Tommy blir forresten 50 år iår
Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg.
Legg igjen et link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg, holder det med en kommentar.
NB, for å få klikkbare linker i bloggerkommentarfeltet
må du trikse litt.
Alle som deltar i denne runden er med i trekninge av superpremie.
Rod Stewart sin splitter nye, kritikerroste, hardbackbio.
Takk til Gyldendal for lesereksemplar!
(Den leveres etter jeg har lest den ut.
Vil du heller ha Tommyland, får du selvfølgelig det.)
———————————————–
Neste kategori i biografisirkelen er:
SKRIBENTER
, forfattere, diktere, kåsører og andre ordspillere.
(fordi vi er jo hovedsaklig bokbloggere med hylla full av forfatterbiografier)
Bloggdato er 15.august.
Øvrige kategorier, det blir nok en mer offisiell side etterhvert.
…
(Blogginnlegget er hentet fra Moshonista)
The Great Gatsby (kinofilmen)
I forrige uke var jeg på kino med min datter og så The Great Gatsby med Leonardi Di Caprio på Nova kino i Trondheim. Trondheim kino har så flotte saler og slike filmer må ses i slike. Gode stoler man kan regulere, gode store lerret, god lyd og bra kiosk. Jeg har nylig lest boka på nytt, dvs jeg husker ikke om jeg leste den for mange år siden, men boka har jeg hatt i hylla siden 80-tallet en gang. Filmen med Robert Redford og Mia Farrow har jeg også sett, men det er veldig lenge siden. Den moderne Gatsbyversjonen, hvordan ville den bli? Mange har fryktet at det skulle bli en overfladisk glamourfilm, siden det er så vanskelig å filme denne klassikeren som blir fortalt gjennom nabo og venn, Nick Carraway.
Filmen starter med at Nick Carraway (Tobey Maguire) prater med sin psykiater om den tiden han kjente Mr. Jay Gatsby, hans gåtefulle ensomme nabo. Derfra skifter hovedfokus til perioden med Gatsby. De ville festene i hans enorme eiendom, hvor han selv sjelden viste seg, eller ingen så ham fordi de ikke kjente ham. Alle mente noe om Gatsby, hadde hørt rykter om det ene og det andre. Var han drapsmann? Hvor hadde han alle pengene fra? Hadde han studert på Oxford? Mange mente de visste men ingen gjorde det egentlig.
Jay Gatsby har flyttet til denne eiendommen, etter å ha tjent store penger på blant annet litt lyssky virksomhet. Hans motiv er han store kjærlighet til Daisy (Carey Mulligan). Han var Daisys kjæreste før han dro ut i krigen, men hun orket ikke å vente på ham, og giftet seg med en annen, Tom. I sitt gods kan Gatsby kikke over til Daisys eiendom, samtidig som han venter på at hun en dag skal dukke opp hjemme hos ham. Det må nok en vennlig nabo til for å koble dem. Nick blir bedt av Gatsby om å invitere Daisy hjem til seg på te, og så skal han bare dukke opp. Møtet fremkaller gamle følelser, og herfra virvles vi inn i et hjerteskjærende drama med flere aktører og noen svært uheldige omstendigheter. Gatsby blir til slutt skutt av en hevngjerrig enkemann. Nick Carraway er hans nærmeste og må organisere begravelsen. En begravelse hvor alle «festvennene» uteblir, det var ingen han egentlig kjente.
Den Store Gatsby er en klassiker og en utrolig velskrevet roman, som jeg tidligere har blogget om HER. Jeg synes regissør Baz Luhrman har greid det kunsstykket å være svært tro mot boka, samtidig som han eksperimenter med moderne elementer. Musikken, soundtracket, består av flere moderne låter og artister og er utrolig bra.
Skuespillet var bedre enn forventet siden jeg har lest anmeldere over det hele mene figurene blekner i skyggen av Leonardo Di Caprio. Ja, det gjør de kanskje, men så skal jo Gatsby ha en helt spesiell gåtefull og skinnende rolle også. I starten synes jeg nok Nick Carraway og en del av de andre oppfører seg vel karikert, som om vi skal se en komedie, men etter en stund tenker jeg ikke mer over det, siden stemningen i filmen får meg tilbake til stemningen jeg hadde da jeg leste boka.
Leonardo Di Caprio er dessuten helt eminent som Den Store Gatsby. Jeg synes Di Caprio er utrolig god på å være den rollen han spiller, slik at jeg glemmer at han er Di Caprio. Han er Gatsby. Han var Aviator. Han var den rare, syke, forskrudde på The Beach, The Island, Inception. DiCaprio har blitt skikkelig voksen og spiller karakterroller like bra som Robert Redford i sin tid.
FAKTA
Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan, Joel Edgerton, Isla Fisher, Tobey Maguire, Gemma Ward, Callan McAuliffe, Amitabh Bachchan
Sjanger: Drama / Romantikk
Kinopremiere: 22.05.2013
Manus: Baz Luhrmann, Craig Pearce
Nasjonalitet: Australia / USA
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2013
Lengde: 2 t. 21 min.
(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
RJ Ellory – ET HELT ORDINÆRT DRAP
Catherine Sheridan vert funna drept i Washington. Robert Miller etterforskar drapet, og finn fort ut at det minner veldig om tidlegare voldsomme drap av kvinner som er begått i same området. Media får tak i historia og gir seriemordaren namnet Sløyfemordaren, fordi alle offera har ein bagasjelapp knytt på seg når dei vert funne. Etterforskarane […]
…
(Blogginnlegget er hentet fra Krimbiblioteket)
«The Great Gatsby» (Regissør: Baz Luhrmann)
En stor filmopplevelse!
Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene – «Den store Gatsby» – for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle – den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy – kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei.
Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien – en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til – var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket «Moulin Rouge!» til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og «Australia» syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. «Romeo + Juliet» opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien – et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak – og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?
Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien – og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film «The Great Gatsby».
I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.
I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie?
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen – annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår – de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på.
Man kan like eller ikke like Fitzgeralds «Den store Gatsby», men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv – F. Scott Fitzgerald – kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel …
Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag – hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen – men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen … Det er i grunnen dette «The Great Gatsby» nettopp handler om.
Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte – så også her – og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er «jazzet» opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster.
Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! Heldigvis så jeg denne filmen på kino – og det fortjente den!
Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem.
Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.
 |
…
(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
Hjertet i Paris av Paula McLain (om Hadley og Hemingway)
Hjertet i Paris er Hadleys historie. Hadley er Ernest Hemingways første kone. De er nyforelskede, gifter seg og drar etterhvert til Paris på 1920-tallet. Ernest er journalist, han vil skrive bøker. Og det er i Paris man bør være, det er der det skjer. Paula Mc Lain har skrevet en var, vakker og trist roman så tro mot fakta som mulig.
I Paris blir det nygifte ekteparet snart kjent med andre kunstnere; Gertrude Stern, Ezra Pound, Zelda og Scott Fitzgerald med flere. Stern og Pound blir Ernest mentorer. Han skriver og skriver, men er evig perfeksjonist og selv om målet er klart, så er veien brokete og lang.
Det yrer av liv på kafeene. Ernest forakter de som skriver på kafeene, men etterhvert gjør han det også selv. Han og Hadley er en del av gjengen som vanker på Montparnasses kafeer som Selecte, Closerie de Lilas, Le Dome, La Rotonde. I starten forakter Ernest disse menneskene som drikker seg sanseløse og prater dritt på kafeene. Moralen er langt fra den borgerlige, her vanker trekantforhold, løse forbindelser og diverse utprøvinger. Hadley og Ernest er således et annerledes par. De er mer konservative. Hadley liker å være støtten til Ernest, og er ikke så opptatt av kvinnefrigjøring og hevde seg selv, som mange av de sterke kvinnene i kretsen gjør. Hun får ofte høre det, at hun ofrer for mye av seg selv, at hun ikke krever noe for seg selv, mens Ernest gjør det han vil og må, for kunstens skyld.
Hadley følger ham i tykt og tynt, og kjærligheten dem i mellom er sterk og ekte. En dag blir Hadley gravid, til Ernest store fortvilelse. Det passer jo så dårlig. Hvordan skal han greie å skrive hvis han også blir far og forsørger?
Barnet, en liten gutt, blir født, og de gjør så godt de kan. Økonomien er skral, Ernest prøver å jobbe for harde livet, og en dag får han antatt The Sun also rises, som blir en suksess. En kvinne med navn Pauline trer også inn på scenen, først som Hadleys gode venninnine og fortrolige, men hun blir også Ernest venn, og etterhvert elskerinne. Sannsynligvis virker det hele planlagt fra Paulines side, ormen i paradiset, hvor Hadley først for sent forstår hva som foregår, men som lider og ikke greier å kreve sitt i tide. Det ender som det må, og Hadley gjør det slutt. Hun greier ikke å leve i et trekantforhold, det ødelegger henne. Denne delen av boka er sår, dunster av fortvilelse og hjertesorg, så utrolig smertelig skrevet.
Hjertet i Paris er en vakker, og trist bok, om kjærlighetsforholdet mellom den berømte forfatteren Ernest Hemingway og Hadley, som gikk i stykker. Ernest hadde flere koner etter dette, men de glemte aldri hverandre.
Det er interessant å lese om deres liv i Paris, om bohemene, om veien til forfatterskapet, om Hemingways personlighet, en som var snill og ordentlig når han var edru, men som kunne bli en uhøflig drittsekk når han drakk. Det er vakkert å lese om den gode tiden, trist når det begynner å rakne.
En fin bok som jeg gjerne anbefaler videre.
En pause på Le Select, Hemingways stamkafe. Jeg var en dag i Paris i fjor sommer og valgte å bruke en del av tiden min her, etter at jeg hadde leste om strøket i Ketil Bjørnstads bok om Paris. Rart å sitte her å tenke på det yrende bohemlivet som utspilte seg her for nesten 100 år siden.
Innlegg med en smakebit fra boka finnes HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
…
(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
