Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor


1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg
Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.

pi
3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 

Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus
Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.
o

10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 


(Blogginnlegget er hentet fra Sukkerrør)

Herr Fikrys litterære liv av Gabrielle Zevin

Herr Flkrys litterære liv er skrevet av den amerikanske forfatteren Gabrielle Zevin. Herr Flikry er Zevins åttende roman. På hennes …

Continue reading »


(Blogginnlegget er hentet fra Betraktninger)

The Impossible Knife of Memory – tankevekkende roman for ungdommer av Laurie Halse Anderson

Looking out the window, I wondered how many of those kids had parents who were losing it, or parents who were gone, taken off without a forwarding  address, or parents who had buried themselves alive, who could argue and chop … Les videre
(Blogginnlegget er hentet fra Hysj! Lesing pågår)

Philip Roth: «Nemesis»

Philip Roths siste roman …

Litt om forfatteren


Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey – nettopp der hvor handlingen i hans siste roman «Nemesis» for en stor del finner sted. 


Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er «Portnoys besværlige liv» de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at «Nemesis» er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så … 


Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner «Indignasjon» (2008), «Hvermann» (2000) og «Zuckerman» (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften «Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?» (følg linken for å finne min «rapport» fra dette foredraget) – og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen. 


Om «Nemesis»


«Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften «Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt», der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter.» (side 7)


Bokas forteller – skal vi etter hvert få vite – er Arnold Mesnikoff – en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen. 


Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene – angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam. 


Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor. 


«Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om.» (side 56)


Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. – samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?


«Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes.» (side 87)


Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien … Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?


Hva jeg tenker om boka


«Nemesis» er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´»Pesten». Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i «Nemesis» (fordi vi i «Pesten» møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte – så langt går det ikke i «Nemesis»). På den annen side handler «Nemesis» om en hel del mer enn «bare» en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv – så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet,  og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv – også han poliorammet – kunne knapt vært større. 


Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i «Nemesis» briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga – både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I «Nemesis» er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka! 


Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Nemesis
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Aschehoug 
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 192
Jeg har fått boka fra forlaget.



Philip Roth (Bildet er lånt fra forlaget)


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Ny by, av Maria Børja.

Lisa Kolberg er en ung og ambisiøs journalist i Oslo som ser hvordan medstudenter fra journalisthøyskolen går videre til gode jobber, mens hun selv må nøye seg med korte vikariater. Hun er rastløs og misfornøyd, og løsningen blir å søke på et ettårig studium ved Columbia University i New York. Hun får skoleplass – og […]
(Blogginnlegget er hentet fra LeseHorden)

James Patterson & David Ellis – MISTRESS

Rett etter å ha installert overvakningsutstyr i leiligheita til ei venninne, vert Ben Casper vitne til at venninna ramlar ut frå balkongen sin og styrtar i asfalten. Hoppa ho, eller var det nokon som dytta henne? Ben prøver å finne ut av det, og vert forsøkt drepen umiddelbart. (2013) Vurdering: Plottet – 7 Ei ung […]
(Blogginnlegget er hentet fra Krimbiblioteket)

Rambo-Kyle

American sniper : the autobiography of the most letal sniper in U.S. military history av Chris Kyle with Scott McEwen and Jim DeFelice Harper, 2013 Chris Kyle, SEAL og badass sniper. 1999-2009 var han i militæret og tjenestegjorde flere omganger i Irak. Som skarpskytter har han flest bekreftede treff, hvor Pentagon opererer med over 150 […]
(Blogginnlegget er hentet fra Tulleruska's World)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin