Mark Sundeen: «The man who quit money»

Mark Sundeen forteller den utrolig interessante historien til Daniel Suelo som i 2000 bestemte seg for å leve helt uten penger. Det har han gjort siden. Veien frem til dette valget var lang, full av tvil, mange diskusjoner, research og prosesser. Valget var gjennomtenkt og Suelo har holdt seg til sin beslutning. Det som gjør […]
(Blogginnlegget er hentet fra Birgittes bok)

Mer Coben venter …

I forrige uke leste jeg (eller snarere lyttet jeg) meg gjennom min første bok av Harlan Coben. «Tett på» ble en svært positiv overraskelse. Jeg må si jeg har sansen for måten Coben klarer å gjøre det hverdagslige og alminnelige skremmende på. Jeg har ikke sett andre forfattere klare å gjøre dette grepet på en […]
(Blogginnlegget er hentet fra Bokbloggeir)

Coben holder tett, og vel så det …

Er det lov å si at en åpner en bok med en viss ærefrykt? Jeg følte det iallfall litt slik da jeg satte i gang Storytel-spilleren for å lytte meg gjennom min første bok av Harlan Coben. En forfatter som jeg har hørt sinnsykt mye om, men aldri lest tidligere. Mannen som fikk Jan Erik […]
(Blogginnlegget er hentet fra Bokbloggeir)

«American Sniper» (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen …


Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 


Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som «J. Edgar» (2011), «Invictus» (2009), «Bird» (1988), «Mystic River» (2003), «Gran Torino» (2008), «Changeling» (2008), «Million Dollar Baby» (2004) og «Broene i Madison County» (1995) – bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel «American Sniper«.


Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i – «Serena» med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!


«American Sniper» hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 


Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak – «American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History». Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best … Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han «bare» drepte 160. 



Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL

Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker – ikke en! – som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk … det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen – i alle fall til å begynne med – andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. «There is evil out there!» er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 



Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.

Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss … 



Teamet i Irak

Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt – han var jo krigshelt – og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen «mer spennende». 



Chris Kyle og en annen snikskytter

Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.


Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i «The Imitation Game«. Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 


På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte «B-filmer med C-skuespillere» enn meg … Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 


Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman.

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Graysonforsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.

“Tiny Cooper is not the world’s gayest person, and he is not the world’s largest person, but I believe he may be the world’s largest person who is really, really gay, and also the world’s gayest person who is really, really large.” 

Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.

“i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.”

Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.
Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.

“i do not say ‘good-bye.’ i believe that’s one of the bullshittiest words ever invented. it’s not like you’re given the choice to say ‘bad-bye’ or ‘awful-bye’ or ‘couldn’t-care-less-about-you-bye.’ every time you leave, it’s supposed to be a good one. well, i don’t believe in that. i believe against that.” 

John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.

“Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can’t pick your friends nose.” 

Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.

Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no


Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.


Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges)


(Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Williams John » Stoner»

Stillferdig og et vakkert epos om en manns liv i USA på begynnelsen av 1900 tallet.

Den perfekte roman, er den blitt kaldt!
Jeg støtter det utsagnet fordi den har så mange kvaliteter i seg. Historien og Stoner opplevde en klassereise fra den kjærlighetsløse stille, lavmælte og melankolske jordarbeider familien og kom seg inn på Universitetet i Missouri i 1910 og ender opp som lektor og assisten-proffesor.  Spennende og skremmende å høre hvordan han ble stigmatisert og holdt nede der av overordnet leder.

Som 19åring kommer William Stoner til Universitetet for å studere landbruk, men midt i et obligatorisk  kurs i engelsk litteratur våkner han, han ble fanget i teksten…….
Livet blir ikke det samme og han begynner å studere litteratur. Hans intensitet og altoppslukende oppdagelse av litteraturen er spesiell. Stoner er en lavmælt og litt melankolsk mann, med få venner. Hele boka er melankolsk på sitt vakreste!

Stoner treffer en ung kvinne, Edith som han faller for og de gifter seg. Men etter bare noen mnd skjønner han at dette var et feiltrinn. Etter tre år finner Edith ut at hun vil ha et barn og da elsker de så ofte som mulig til hun blir gravid. Edith hadde lært om hvordan man skulle oppføre seg, merkelig dame.Grace blir født og det blir Stoner som må tar seg av henne, steller henne og gir henne kjærlighet. Edith har nok med seg selv!

Edith er en meget manipulerende og egosentrisk person som virker bipolar på meg. Hun regjerer og gjør som hun vil, og Stoner finner seg i dette. Hun manipulerer datteren Grace og faren mister kontakten med henne. Feks: «Edith kastet alle klærne Stoner hadde kjøpt til Grace, når moren var borte. De var ikke passende til en ung jente, som Grace! sier moren»

Stoner skyves ut av hjemmet, men blir mer og mer populær på universitetet, noe han ikke var i begynnelsen av sin lærer karriære. Det er kamp om å få være med på hans kursus. Der treffer han Cathrine, studenten som han får et forhold til, men han vil ikke gå fra Edith pga av Grace….
Så fantastisk at han fikk oppleve litt godhet og vakre ting med henne, tenker jeg!
Han har en gang tidligere fått en advarsel på universitetet, da han vil stryke en elev. Dette ble det store problemer av, pga Lomax vil at han skulle få stå! Så når dette kommer opp har ikke Cathrine noe annet å gjøre enn å dra derfra 10dager før semesteret slutter.
Snakk om markmisbruk, når han sier opp fordi han er syk får han beskjed om at hvis han fortsetter til høsten skulle han utnevnes til professor!

Boka skildrer et mannsliv fra 1900 tallets begynnelse og frem til han blir nesten 60år. Mye endres av holdninger og meninger. Det er tonen og fortellingen i hvordan vi forholder oss til hverandre som er essensen i denne boka. Stoner som jeg fikk sansen for, han var et godt menneske. Grace fikk ikke noe lykkelig liv, krigen dreper mannen hennes, men hun er så følelsens fjern som moren.

Boken er så vakker og den har surret i hodet mitt et par dager nå, den får deg til å se litt anderledes på noe og enhver.
LES DEN!
Dette er bare utrolig nydelig og for en fortelling.

John Williams f.1892-1994 født i Texas jobbet som professor ved universitetet i Denver. Han utgav romanen Stoner i 1965. Nå femti år etter er den utgitt på nytt og blitt en besteselger. Litt morsomt å  lese at den gangen den utkom var det bare såvidt den ikke ble refusert. 
Jeg har stått lenge på venteliste på biblioteket for å få låne denne, men det er enda tre mnd til den ble ledig, derfor lastete jeg den heller ned på svensk via Storytel.no.

Bjørn Granath er oppleseren (Svensk) med en mørk vakker røst som darrar, nydelig!
Tid 11timer og 20 min
Lastet ned fra storytel.no
Tips:
Les  Rose -Marie sin fantastiske omtale av boka, der er også link til mange andre som har lest boka.


(Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

«Hyde Park on Hudson» (Regissør: Roger Michell)

Varm komedie om Roosevelt og et kongebesøk


Den engelske regissøren Roger Michell (f. 1956) har en rekke kjente filmer på samvittigheten. Mest kjente er nok «Persuasion» (1995), «Notting Hill» (1999) og «Enduring Love» (2004). Førstnevnte er basert på en av Jane Austens bøker, den siste av Ian McEwan. Jeg har også omtalt hans film «Venus» på bloggen min. Fellesnevneren for samtlige filmer må sies å være kvalitet – selv når filmene er av det «lettlivete» slaget. 


«Hyde Park on Hudson» er basert på Margaret Suckleys (f. 1891 d. 1991) private dagboknotater, som ble funnet etter hennes død. Disse dagboknotatene røpet at hun hadde hadde et intimt forhold med president Franklin D. Roosevelt (f. 1882 d. 1945). 


Roosevelt satt som president i USA fra 1933 til 1945, og er den eneste av de amerikanske presidentene som har sittet mer enn to fireårs perioder. I en alder av 39 år fikk han poliomyelitt, og var lenket til rullestolen etter dette. Selv kom han fra en rik familie, som var bosatt i Hyde Park i staten New York. Det er også her handlingen i filmen finner sted. Selv om Roosevelt var president og gift med Eleanor, var det hans mor som var den egentlige fruen i huset. Et hus hun styrte med jernhånd for øvrig. 


I filmens åpningsscene blir Margaret, i filmen kalt Daisy, oppringt fra Hyde Park med beskjed om å komme til presidenten, som var hennes syvmening. Hun ankommer Hyde Park og blir raskt meget sjarmert av presidenten, som tross morens jernhånd over godset, er en beleven mann som i grunnen ikke nekter seg mange gleder her i livet. Han og Eleanor har ikke det varmeste ekteskapet, så når han tar Daisy med på bilturer, er det med en klar forventning om at det skal bli noe mer mellom dem. 



Daisy og president Roosevelt

Mens forholdet utvikler seg i all diskresjon, står Europa på randen til krig. Et større statsbesøk fra England er ventet. Ingen ringere enn kong Georg VI (f. 1895 d. 1952 – kongen av England fra 1936-1952) og hans kone Elizabeth (begge bedre kjent som den stammende kongen og dronningmoren, jf. filmen «Kongens tale» – dette var kongen som motvillig overtok tronen i England etter at broren kong Edvard abdiserte for å gifte seg med Wallis Simpson) er ventet, og det ligger i kortene at kongen ønsker å få USAs støtte i en krig som er ventet. 

Kongelig besøk hos president Roosevelt

Eleanor Roosevelt har hatt ansvaret for planleggingen av deler av kongebesøket, og dette inkluderer blant annet picknick med – av alle ting – hotdog som «hovedrett», indianer-underholdning m.m. Mens kong Georg VI er nokså tillitsfull i sitt møte med amerikanerne, på tross av kulturkræsj på kulturkræsj, er dronning Elizabeth atskillig mer forbeholden. Prøver amerikanerne å gjøre dem forlegne? Bringe dem i vanry? Etter hvert finner presidenten og kongen tonen i presidentens arbeidsrom, der de deler en stor interesse: alkohol! Da brytes isen, og de har det riktig lystig sammen. Når kong Georg VI forbanner sin stamming, trekker presidenten frem sin polio, og så ler de seg regelrett skakke av det hele. Så kan man til syvende og sist selvsagt bare spekulere i hvilken betydning dette fikk for eller i mot USAs inntreden i andre verdenskrig … 



President Roosevelt og kong Georg VI finner stor glede i hverandres selskap.

Denne filmen er både varm og fornøyelig. Skuespillerprestasjonene er storveis, mens kostymer og tidskoloritt nesten er for perfekt. De gamle bilene er lytefrie, klærne nye og «strøkne» … Samtidig er så mye tatt på kornet, som når blitzregnet hagler idet kongen setter hotdogen til munnen, som forlegenheten som brer seg i forsamlingen da en indianer «synger» under den berømmelige picknicken (vakkert var det nemlig ikke, og blir han aldri ferdig?!), som da presidenten redder seg i land etter å ha skuffet Daisy ettertrykkelig … 


Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Jeg anbefaler den varmt!


Innspilt: 2012
Originaltittel: Hyde Park on Hudson
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Bill Murray (Franklin D. Roosevelt), Laura Linney (Margaret Suckley), Samuel West (Kong Georg VI), Olivia Colman (dronning Elizabeth), Elizabeth Marvel (Marguerite LeHand), Olivia Williams (Eleanor Roosevelt), Elizabeth Wilson (Sara Delano) m.fl.
Spilletid: 95 min.


(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Featuring YD Feedwordpress Content Filter Plugin